Erik Grønner (f. 1957) har tidligere utgitt spenningsromanene «Brent B», «Klima X» og «Easy Raiders», som fikk god mottagelse av både anmeldere og lesere.
«En mann, en bro og Felicia Wang» er ikke en krim. Urban lever kanskje ikke verdens mest spennende liv i Portnerviken ved Larkollen. Men han har arvet et vakkert skipperhus der, - idyllisk beliggende med strandtomt. Urban er ihvertfall sikker på at han bor behagelig og trygt der, siden ingen ville finne på å tukle med den vernede sommeridyllen.
Så han oppfatter ikke helt hva slags «offentlig skriv» det er som på ubehagelig vis kommer deisende ned i postkassen:
«I forbindelse med den planlagte Oslofjordforbindelsen vil Statens Vegvesen Østfold avholde et informasjonsmøte for alle berørte parter i kantinen ved regionskontoret i Moss mandag 29. april kl. 15.00.»
Urban forstår ikke dette; Oslofjordforbindelse. Han er vel ikke berørt part. Så går det opp for ham, som et knyttneveslag i mellomgulvet.
Herregud; Portnerviken er i fare!
Urban har bare to venner på Larkollen. Den lett forsofne énboksforfatteren Werner, som en gang skrev en bestselgende roman, og som derfor kun omtales som Forfatteren i det lille samfunnet. Nå lever han av å skrive stadig nye episoder til en såpeopera. I et anfall av desperasjon kjøpte han i sin tid opp restlageret av det nå utgåtte sigarettmerket Teddy uten filter. Og så er det den frodige og munnrappe Margot.
Denne troikaen utgjør snart «en motstandsbevegelse», som ønsker å markere seg på informasjonsmøtet. På podiet ser de en stammende og usikker møteleder, en olm og selvnytende overingeniør og den meget vakre og elegante Felicia Wang, som synes noe malplassert der, men som viser seg være prosjektlederen.
Motstandsbevegelsen hadde ventet en storm av protester fra de fremmøtte.
Til sin overraskelse ser de nå at Felicia Wang har publikum i sin hule hånd, ikke bare vil Oslofjordforbindelsen være til velsignelse både for pendlerne og for den noe forsømte byen Moss, men hun har et trumfkort til: De vil bygge verdens lengste hengebro! Skepsisen snus til en gryende stolthet over et slikt gigantisk prosjekt.
I krig og kjærlighet er alt lov, og alle midler kan tas i bruk.
Hadde ikke Werner og Margot sett at det var gjensidig tiltrekning mellom Urban og Felicia? Kan de utnytte det til sin fordel i kampen mot overmakten?
Det blir endel sjøslag etterhvert; taktikk, lobbyisme og intrigemakeri, og mer enn det kan jeg simpelthen ikke røpe.
Jeg har sett at forlaget gjerne vil sammenligne denne romanen med «En mann ved navn Ove», men undertegnede anmelder kan ikke helt se hva de har felles.
Erik Grønner skriver rutinert, lett og ledig. Og romanen er da også meget lettlest, og like lett glemt. Men det gjør så lite, - for alt skal jo ikke taes på ramme alvor her.
Det er derimot litt langt mellom gullkornene. Slik som da de er på Kafé Munch i Åsgårdstrand og Grønner bemerker tørrvittig: «Siste skrik i kaffemaskiner var det eneste som ga assosiasjoner til kunstneren inne i kafeen». Jeg hadde ønsket meg flere setninger av den typen, for det ville ha vært så befriende.
Så han oppfatter ikke helt hva slags «offentlig skriv» det er som på ubehagelig vis kommer deisende ned i postkassen:
«I forbindelse med den planlagte Oslofjordforbindelsen vil Statens Vegvesen Østfold avholde et informasjonsmøte for alle berørte parter i kantinen ved regionskontoret i Moss mandag 29. april kl. 15.00.»
Urban forstår ikke dette; Oslofjordforbindelse. Han er vel ikke berørt part. Så går det opp for ham, som et knyttneveslag i mellomgulvet.
Herregud; Portnerviken er i fare!
Urban har bare to venner på Larkollen. Den lett forsofne énboksforfatteren Werner, som en gang skrev en bestselgende roman, og som derfor kun omtales som Forfatteren i det lille samfunnet. Nå lever han av å skrive stadig nye episoder til en såpeopera. I et anfall av desperasjon kjøpte han i sin tid opp restlageret av det nå utgåtte sigarettmerket Teddy uten filter. Og så er det den frodige og munnrappe Margot.
Denne troikaen utgjør snart «en motstandsbevegelse», som ønsker å markere seg på informasjonsmøtet. På podiet ser de en stammende og usikker møteleder, en olm og selvnytende overingeniør og den meget vakre og elegante Felicia Wang, som synes noe malplassert der, men som viser seg være prosjektlederen.
Motstandsbevegelsen hadde ventet en storm av protester fra de fremmøtte.
Til sin overraskelse ser de nå at Felicia Wang har publikum i sin hule hånd, ikke bare vil Oslofjordforbindelsen være til velsignelse både for pendlerne og for den noe forsømte byen Moss, men hun har et trumfkort til: De vil bygge verdens lengste hengebro! Skepsisen snus til en gryende stolthet over et slikt gigantisk prosjekt.
I krig og kjærlighet er alt lov, og alle midler kan tas i bruk.
Hadde ikke Werner og Margot sett at det var gjensidig tiltrekning mellom Urban og Felicia? Kan de utnytte det til sin fordel i kampen mot overmakten?
Det blir endel sjøslag etterhvert; taktikk, lobbyisme og intrigemakeri, og mer enn det kan jeg simpelthen ikke røpe.
Jeg har sett at forlaget gjerne vil sammenligne denne romanen med «En mann ved navn Ove», men undertegnede anmelder kan ikke helt se hva de har felles.
Erik Grønner skriver rutinert, lett og ledig. Og romanen er da også meget lettlest, og like lett glemt. Men det gjør så lite, - for alt skal jo ikke taes på ramme alvor her.
Det er derimot litt langt mellom gullkornene. Slik som da de er på Kafé Munch i Åsgårdstrand og Grønner bemerker tørrvittig: «Siste skrik i kaffemaskiner var det eneste som ga assosiasjoner til kunstneren inne i kafeen». Jeg hadde ønsket meg flere setninger av den typen, for det ville ha vært så befriende.
---
(Anmeldelsen er skrevet for Brabok.no, og jeg ga romanen terningkast 4.)
Veldig interessant opplysning om forfatter og bok. Kanskje er det en fare for at boken bare har utpreget lokal interesse, men uansett: Den er uhorvelig aktuell, for nå om dagen er det økende temperatur i diskusjonen om ferjefri forbindelse over fjorden -- faren, og den er høyst reell, er at landskap og natur som er vernet og fredet av kongen i statsråd, kan gå tapt av hensyn til "nasjonale interesser". Og bilen, den hellige, og kanskje jernbaneforbindelse, og fjordkryssing er uten tvil nasjonale hensyn som kommer til å overkjøre verneinteressene. Verneinteressene taper, vent og se. Larkollen kan være i faresonen, i likhet med det nylig opprettede landskapsvernområdet i Rygge nordvest, og det 32 år gamle landskapsvernet på søndre Jeløy. Ja, Drøbak og Vestby er jo også i faresonen, så dere får melde dere på i kampen!
SvarSlettForfatteren er altså særdeles aktuell, men det spørs om boken hans får nasjonal utbredelse. En lokal kioskvelter, kanskje, men knapt noe mer? Skulle dog vært interessant med nærmere bekjentskap.
PS. "den noe forsømte byen Moss" må vel være årets understatement. Eventuelt årets eufemisme.
Jeg vet ikke i hvor stor grad skjønnlitteratur kan påvirke folkeopinionen eller den politiske prosessen. Det er helt klart at Grønner ønsker å rope et "varsku her!" Men det spørges bare om han blir hørt. Jeg er ikke engang sikker på om denne romanen blir "en lokal kioskvelter". Men får han nok lesere så vil boka kanskje føre til at folk som ellers bryr seg lite om politikk, også kommer på banen.
SvarSlett