"Hadde jeg alltid vært skjør, kunne det ikke være min skyld. Det måtte være arv.
Der sto min intetanende far og var blitt implisert, og jeg likte det ikke. Han var ikke skjør. Så fikk jeg en lys idé. Skjørheten hadde hoppet over et ledd. Farfar var anerkjent merkverdig i alle henseender. Det var hans skyld.
Skylden var jeg altså blitt ferdig med, men arbeidet med ikke å virke skjør var blitt en livsoppgave. Jeg glemte den - forsåvidt som den ble en vane, men inni meg hvisket det støtt og advarende: Husk nu å late som om du ikke er skjør.
Mange år gikk. En lys sommernatt satt jeg sammen med tinnsmeden Gunnar Havstad ute i gresset og drakk eplevin av en bøtte. Vi hadde hver en kaffekopp i hånden og ble tenksomme etter hvert som det minket i bøtta. Vi uttalte oss om livskunsten i hverdagen. Jeg sa: Jeg forsøker alltid å oppføre meg som andre mennesker.
Havstad så grublende på meg en stund før han sa: Akkja. Jåså, er det det du holder på med? Det er altså derfor du virker litt skjør."
(Aksel Sandemose: Dans, dans Roselill, 1965.)
---
Skjør eller ikke, det er mange gullkorn i Sandemoses kiste. Hva er din favorittbok av han , Geir?
SvarSlettVanskelig å velge seg én, siden det er så lenge siden jeg leste ham. "Varulven" gjorde mektig inntrykk i sin tid. Og "En flyktning krysser sine spor". Han er også veldig god på helt korte ting, som eksempelet over. Men alt det vi etterhvert vet om han, skygger for verket. Han må ha vært en drittsekk, rett og slett. Både kone- og barneplager. Det burde ikke forstyrre for min lesning av ham, men det gjør dessverre det.
SvarSlettJo, det kan selvsagt være problematisk å forholde seg til kunst skapt av personer vi bare vil ta avstand fra, men jeg prøver i alla fall å lese tekster uten å tenke på hvorvidt forfatteren var et skikkelig menneske. Skulle en ettergå forfatternes moralske standard som kriterium ville kanskje verdenslitteraturens leseliste blitt noe slunknere også!
SvarSlettJa, listen ville ha blitt kort. Mange store forfattere har vært heller slette mennesker. Men det kan snus andre veien, som Arild Haaland gjorde det da han uttalte at den leser som gleder seg over Hamsuns bøker også deler hans menneskesyn. Det synes jeg er noe erkesludder, siden jeg har stor glede av Hamsuns romaner, men ikke har fnugg av nazi-sympatier.
SvarSletthely enig med deg mht hamsun, men for noen er jo bare navnet hans som å banne i kirken. For deg er det altså Sandemose som er den problematiske..
SvarSlettJa, kanskje pga. flere ting. Sandemose er nærmere i tid, og hans barn og barnebarn har kommet med biografier om han som setter personen Sandemose mildt sagt i dårlig lys. Når jeg nå leser "morsomme" ting av Sandemose, setter latteren seg fort i vrangstrupen fordi jeg vet om de psykopatiske sidene hans.
SvarSlettLettere - tross alt - å forstå Hamsun. Han valgte tidlig side. Hans hat mot engelskmenn og bolsjevismen gjorde at Quisling ble "hans mann". Du finner ikke spor av nazisme i hans romaner, men i hans avisartikler gjør du det. Det var hans natur å gå mot strømmen, og nekrologen over Hitler et et ekstremt eksempel på det. Skrevet bare etpar dager før frigjøringen. Her snakker vi om selvdestruktive krefter!
http://dipsolitteraten.blogspot.no/2008/06/nr-forfatteren-er-en-mkkamann.html
SvarSlett