mandag 31. oktober 2011

Dipsolitteraten intervjuer Nikolaj Frobenius

Jeg skulle gjerne ha illustrert dette intervjuet med et foto av "intervju-objektets" (for et kjedelig ord!) personlige og 'fantastisk sammenhengende bokhylle'. Og sannelig sier jeg Eder: Det fikk jeg, etter litt purring.



Svarene er åpne og ærlige, og den som er opptatt av både bøker og film burde ta en titt !

Idag intervjuer jeg Nikolaj Frobenius.  

PS. Det gjør vondt langt inn i sjelen å se at han har kastet fem søppelsekker med bøker. Han kunne heller ha gitt dem til meg.



Hva synes du om hjem uten bøker ? 
Jeg er ikke av den oppfatning at bøker er den eneste kilden til kunnskap og det gode liv. Noen ganger omtaler vi kanskje den "fine litteraturen" på en litt for ekskluderende måte, slik at den blir forbeholdt en liten klikk av innforståtte enige. Mange kritikere har pekt på problemet med å opphøye skjønnlitteraturen til en åndssnobbete sfære som mange potensielle lesere ikke føler det naturlig å gå inn i. Derfor vil jeg ikke opphøye meg til noen dommer overfor "hjem uten bøker". Dessuten finnes tekster i så mange varianter, på lesebrett f.eks. 

Kan du si litt om din egen boksamling/bibliotek ?
Jeg har vært forfatter i 25 år og har lest mange bøker. Noen har jeg spart på, noen har jeg mistet, eller lånt bort (og aldri fått tilbake), men en del har jeg spart på. Da jeg flyttet for to år siden kvittet jeg meg med fem store søppelsekker med bøker som ikke fortjente å komme med videre. Det var kanskje beklagelig, men nødvendig, dessuten var det en lettelse å få det gjort. Hva skal du med bøker som aldri blir lest og som du ikke en gang liker? Jeg fikk bygget en fantastisk sammenhengende bokhylle og i den står alle de bøkene jeg aldri vil kvitte meg med - bøker jeg ville grått hvis jeg mistet. Derfor låner jeg heller aldri ut bøker - det tar jeg ikke sjansen på. Men, altså, denne bokhylla er en glede - jeg blir glad hver gang jeg ser på den - og passer på at ingen bøker slipper for lett inn i den samlingen, slik at den blir forsøpla. 

Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur ?
Det kommer nok helt an på hva du leser - og hvordan du leser. Forestillingen om at litteraturen nødvendigvis gjør oss til bedre mennesker, er skummel og nedbrytende for den frie, kritiske tanke. Mange bøker - både skjønnlitteratur og sakprosa - kan ha en destruktiv effekt. Det er viktig å huske at Mein Kampf også er en bok. Likeledes er feillesning utbredt, slik at leseren oppfatter forfatterens intensjon på en helt annen måte enn forfatteren. Dette er jo litteraturens gitte omstendighet, kan vi si, det finnes ikke noe regelverk for hvordan en bok skal leses, og mange forfattere har blitt rystet i sine grunnvoller når de oppdager hvordan deres bøker er blitt lest, og hva de er blitt tatt til inntekt for. Dette skriver jeg forresten om i romanen "Jeg skal vise dere frykten", hvor den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe til sin store forskrekkelse oppdager at en av hans mest iherdige lesere har brukt de gotiske novellene hans som "oppskrifter" for voldelige og kriminelle handlinger. 
De fleste av mine leseropplevelser etterlater meg temmelig likegyldig, men så hender altså at jeg leser en bok som jeg opplever forandrer måten min å tenke på, og som muligens også - i en eller annen grad - kan sies å ha gjort meg til et litt mer forstandig menneske. Også bøker som du er uenige i - eller som er svært irriterende - kan ha en positiv funksjon, på den måten at de får deg til å reagere, tenke igjennom problemstillinger, og klargjøre din egen tenkning rundt et motiv eller problemstilling.

Hvorfor leser vi skjønnlitteratur ? Er ikke “virkeligheten” mer enn nok ?
Å lese skjønnlittartur kan være en "annen måte å tenke på". Det kan utvide leserens kjennskap til erfaringer vi ikke har, kunnskaper vi ikke deler. Også emosjonelt kan vi bli klokere av å lese visse bøker eller reagere slik at vi blir mer kjent med oss selv, og vår egen måte å tenke på.

Latours katalog som utkom i 1996 kan vi vel fortsatt regne som din mest kjente bok. Hva har den romanen betydd for deg ?
Romanen Latours katalog ga meg mange nye lesere, både i Norge og internasjonalt. Den er oversatt til 20 språk - og har åpnet mange muligheter for meg som forfatter. 

Mange forfattere er noen sky individer som foretrekker et stille liv ved tastaturet. I dag er det derimot stadig viktigere å kunne markedsføre seg selv. Hvordan takler du selv styret rundt en boklansering ?
Det er et helvete, rett og slett. For de fleste forfattere er det sånn: Du ønsker deg oppmerksomheten, både for din egen del og for bokas skyld, men mens det står på, er det både anstrengende og ubehagelig. Uansett om mottagelsen er god eller dårlig (ofte er den jo litt begge deler) er lanseringen en påkjenning. Jeg føler meg sperret inne i en speillabyrint hvor alt handler om hvordan noen usynlige dommere skal dømme verket ditt til livet eller døden. Jeg tror ikke det blir noe enklere med årene, heller, dessverre. Jeg har opplevd å få mye variert kritikk for mine bøker. Uhyre sjelden har jeg fått slakt, men ofte leser kritikerne mine bøker på veldig ulikt vis. Jeg kan oppleve å få skamros den ene dagen, og hard medfart den andre. Det er slitsomt fordi du som forfatter knytter deg til det du har skrevet - det er som om noen kritiserer barnet ditt offentlig. det er klart du tar deg nær av deg - blir glad eller forbannet. Uansett - det er en berg og dalbane, og neste gang jeg gir ut bok skal jeg garantert forlate landet. 

Du havnet som konsulent i Norsk Filmfond. Dermed fikk du med fordeling av pengemidler å gjøre. Hvorfor ville du deg selv så vondt ?
Jobben var interessant, og jeg lærte mye i Norsk filmfond. Men først og fremst gjorde jeg det for pengene. Fast høy lønn. Pensjonspoeng. Smør på brødet. Vi hadde små barn på den tiden, og siden både samboeren min og jeg er kunstnere, hadde vi svært usikker inntekt begge to. Pengene var motivasjon nummer en. Men jobben var jo også svært lærerik - og jeg jobbet sammen med ganske hyggelige mennesker. 

Kan du si noen om forskjellen på skrive bok og å skrive for film ?
Ja, det er store tekniske forskjeller på de to formatene. For å nevne en ting: Filmmanuset er nesten alltid skrevet i fire faser; pitch, synopsis, treatment, manus. Denne inndelingen av skriveprosessen henger sammen med utviklingsprosessene i filmbransjen, samarbeidsforhold og finansiering. Men det deler altså skrivearbeidet inn i en metodikk som nok er fremmedartet for mange klassiske skjønnlitterære forfattere. Først å utvikle ideen i kortformat, for deretter å følge ideens utvikling i forskjellige stadier inntil du til slutt kan begynne å gi det en endelig språklig utforming. For en skjønnlitterær forfatter er det som regel motsatt; du begynner med språket, den språklige tilnærmingen, stemmen, og sirkler deg inn mot en tematikk. Derfor er det ikke så lett å bli en god fillmanuskriptforfatter selv om du har gode skjønnlitterære egenskaper. Ofte er en litterær sensibilitet eller tilnærming noe negativt i et filmmanus - noe som blir strøket. Likevel tror jeg det er ting skjønnlitterære forfattere kan lære av filmmanusforfattere - og omvendt.  

Hva er det beste ved skrivingen? Å få til den gode formuleringen eller å få den gode idéen ?
Jeg er i utgangspunktet opptatt av ideer, og mindre av den "gode formuleringen". Min tilnærming er idemessig og visuell - jeg ser bilder. Her tror jeg - noe forenklet sagt - det finnes to ulike typer forfattere, de som lytter til stemmen og de som ser etter bilder.

Du skrev manus til spillefilmen “Sønner av Norge” som igjen er basert på din egen bok “Teori og praksis.” Jeg får spørre som sportsjournalisten: Hva følte du da kom i mål ?
Det var en deilig følelse. Jeg jobbet tett og godt med regissør Jens Lien. Hele prosjektet var en opptur. Utvilsomt den morsomste filmen jeg har jobbet med. 

Er det en roman eller et spesielt forfatterskap som du ønsker å redde fra glemselen ?
Å si at det er "glemt" ville være feil, men for noen dager siden fant jeg fram den svenske visjonære teosofen Emmanuel Swedenborg, som både var en inspirasjonskilde for forfattere som Strindberg og Blake. Swedenborg har skrevet en fascinerende bok som heter Drømmedagboken hvor denne snodige naturvitenskapsmannen nedtegner sine drømmer gjennom en ganske dramatisk båttur mellom Haag og London. Den er fantastisk. 

Det er skrevet mange hyllemeter med bøker om forfatteres arbeidsrutiner. Har du selv faste skriverutiner ?
Jeg skriver best tidlig om morgenen. 

Ser fremtiden lys ut for norsk film ?
Ja, det tror jeg. Det vil komme opp og nedturer for norsk film i framtiden også, men i det store perspektivet går det framover. Denne høsten var for eksempel en god sesong for norsk film med titler som "Oslo 31. august", "Hodejegerne", "Sønner av Norge" og "Få meg på for faen".
--- 

søndag 30. oktober 2011

Dagens sitat



Og samtidslitteraturen, hvordan stiller du deg til den ?
Det hender jo jeg leser andre forfattere. Og da blir jeg ofte veldig forbauset. Jeg blir forbauset over at de virkelig vil skrive så dårlig. Det er sant. Jeg skjønner ikke at det er mulig, rett og slett. At de ikke selv ser at dette må bære galt av sted. Det er jo uten stemme ! Det er ikke det at det er noe gæernt med handlingen, men det er jo så kjedelig!

(Dag Solstad i intervju med Hans Olav Brenner i boka: Om å skrive, 2011)   

Tur/retur Drangedal


Om min søster kan det sies at hun er en god sjåfør, men en slett fotograf. Undertegnede blogger er både kjekkere, slankere og yngre i virkeligheten ! Det kommer ikke så tydelig frem på bildet, men egentlig er jeg høy og mørk.
Vi kom oss da endelig til Halfdans Bokhus, beliggende i Kjosen, 12 kilometer fra Drangedal "sentrum", selv om GPS'en ikke forsto hvor i verden Kjosen ligger.

Jeg kjøpte følgende:
Donau av Claudio Magris. En meget velskrevet blanding av kulturhistorie og reiseberetning. Boka har vært sårt savnet i mine hyller i årevis. Ble i sin tid lånt bort til et familiemedlem.
Garps Bok av John Irving. En gang i tiden min favorittroman. Også lånt bort til en slektning. Dessverre.
Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. Forsvant på et av mange flyttelass. Skal bli spennende å se om den har tålt tidens tann.
Norsk skrivekunst. Redigert av den danske Norgesvennen Erling Nielsen. En ypperlig antologi!
I kunstens tjeneste av anarkisten, rabulisten, tidsskrift-stifteren, forlagsmannen, lyrikeren og antroposofen Alf Larsen. Noe av det han har skrevet er gammelmodig og under enhver kritikk, andre ting er gammelmodig og glitrende godt.
Fransk-Norsk Ordbok. Tysk-Norsk Ordbok. Trenger begge dele hvis jeg en vakker dag skal stave meg igjennom Nietzsche og Sartre i original.
Haiene av Jens Bjørneboe. Har det meste av JB, men manglet hans største kommersielle suksess.
Sigurd Hoel - et nærbilde. Biografi av Øystein Rottem. Hoel er en snart glemt forfatter, og det er kanskje like greit, muligens var han overvurdert. Men hans innsats som litteraturformidler bør aldri gå i glemmeboken. Det er nok å nevne hans "Gule Serie".
Portnoys besværlige liv av Philip Roth. Jeg tror jeg var for ung da jeg leste den i 1912 eller når det var. Uansett har han nå fått sin rettmessige plass i bokhylla.
Om å lese Proust av Olof Lagercrantz. Etter Strindberg-biografien ble jeg en begeistret fan av Lagercrantz. Er mer på armlengdes avstand med Proust. Kanskje den knivskarpe svenske skribenten kan få meg på rett spor.
Pluss 3 ex av det forlengst avdøde ukebladet Aktuell fra '50 og 60-tallet.
Sum: Kr. 270,-. Jeg er veldig fornøyd med både kjøpet og ikke minst med å endelig ha sett det nedlagte samvirkelaget med sine 100 000 bruktbøker.
Jeg har vært hos mange bruktbokhandlere, der luften er tung og innestengt, - her er det grønnsåpeskurt, lyst og innbydende. Og bøker. Bøker overalt; fra gulv til tak, stort sett alfabetisert, i to etasjer. Lurt å ha skrevet en ønskeliste på forhånd, for det kan bli litt overveldende.
Det ble et drøyt stykke å reise for meg. Buss til Oslo, tog fra Oslo S til Holmestrand, bil fra Holmestrand til Drangedal. Likevel ville jeg ikke ha vært turen foruten !



PS. Da vi skulle gå, og ville betale for kaffe og kaker som vi hadde fortært mens vi var der, sa vertinnen: "Jeg tar da ikke betalt for kaffen når jeg har gjester."
Sier jo litt om gjestfriheten man blir møtt med av paret Esborg.

lørdag 29. oktober 2011

Lørdagsquizen

Som alltid ønsker jeg meg tilbakemeldinger. Hvordan gikk dette? (Forrige lørdag svarte Cyno Grassator at han hadde besvart 6 av 10. Den dag i dag lurer jeg på hva han svarte!) 
Vanskelighetsgrad denne gang: Litt over middels.


1. Hvilken forfatter og lyriker stiftet tidsskriftet Janus (1933-1941) ?
2. Hva heter Marie Hamsuns to memoarbøker ?
3. Hva var Jens Bjørneboes mellomnavn ?
4. Hvilken NRK-mann er aktuell med boken Om å skrive ?
5. Hvilken forfatterinne og kritiker var gift med Odd Eidem ?
6. Hva heter Nikolaj Frobenius' gjennombruddsroman ?
7. Hvem er programleder for Bokprogrammet i NRK ?
8. Om hvilken norsk dikter har Kjell Arild Pollestad skrevet en biografi ?
9. Hvem har skrevet romanen Jesu siste fristelse ?
10. Hva heter Anne B. Ragdes siste roman ?

Tvi-tvi, lykke til & break a leg! Svarene finner du HER.

Gratis lydbøker


Det er forsvinnende sjelden jeg lytter til lydbøker. Det står og faller på oppleseren/skuespilleren om det har noe for seg. Men nå tror jeg sannelig jeg skal gjøre det ved leilighet.
Har funnet et relativt nytt nedlastingssted på nett som kaller seg Ordflyt.no. Du kan laste det ned fra lenken. Drøyt 150 av lydbøkene - for det meste klassikere - kan du lytte til aldeles gratis. Resten er en betalingstjeneste og du får kun en liten smaksprøve. Jeg betaler ikke for lydbøker. Vi har da utmerkede bibliotek til rådighet.

torsdag 27. oktober 2011

Jeg vant, jeg vant !


Åsså jeg  ' a, gitt, som aldri vinner noe!
Jeg besvarte Bokvennens Quiz, sendte svarene avgårde og noen dager senere ble jeg trukket ut som vinner.
Herlig! Elleve hundre sider med lesestoff rikere. Bøker som koster ca 900 kroner til sammen i bokhandelen.
Quizens vanskelighetsgrad var forresten "Grusom!" Redaktørens eget uttrykk.
Swedenborg har jeg lenge ønsket meg i bokhylla. Vi må gjerne avskrive ham som spik spenna gæern, men det er en konsekvens og et alvor i det han skriver som ikke så lett lar seg feie under teppet.
Onkel Toms hytte har jeg bare lest som guttunge, og da var det muligens attpåtil i "Illustrerte Klassikere". Nå foreligger boka for første gang i komplett norsk oversettelse. Spennende.

onsdag 26. oktober 2011

Dagens dikt

(Jeg fikk et dikt i mailboksen forleden, som jeg fikk lyst til å dele med dere.)



OM VINEN, LIVET OG DØDEN



Fyll begret! Hvorfor rokkes i sin ro
om tiden rinner under våre sko?
Akk, hvorfor bry seg med et dødt IGÅR
og skjult IMORGEN – hvis idag er god?

Når alle disse kloke menn som kløv
til himmels med sitt lærde tanketøv,
er vekk, vil småprofeters strenge ord
bli spredt, og deres munner fylt med støv.

Alt oppe, nede, innenfor, omkring,
er kun en magisk lek med ingenting
i denne boks, hvis kjerte er en sol,
og hvor vi små fantomer går i ring.

Det hele er et sjakkbrett. Vi er satt
av skjebnen på et brett av dag og natt.
Han legger oss i esken, en for en.
Han flytter oss; han slår og setter matt.


Mot himlen ropte jeg:”Si hvilken klar
og lys vidunderlampe skjebnen har,
som leder barnet gjennom natt og mulm?”
“En blind forståelse,” var himlens svar.


Skjønt jeg kan skjelne mellom ting så pass
at “opp-ned”, “er” og “var” blir satt på plass,
har jeg dog aldri i min kunnskapstørst
sett særlig dypt - unntagen i mitt glass.

Du vet jeg lenge feiret i mitt hus
mitt nye giftermål i sus og dus:
Jeg skilte meg fra gamle fru Fornuft
og ektet vinens datter: frøken Rus.

O, drue, hvis logikk, så visdomsfull,
slår sytti sekters dogmatikk omkull:
Du er en alkymist som med et slag
forvandler livets mørke bly til gull!


Og har jeg her et brød, en løvsval vei,
en kanne vin, en bok med vers – og deg
som synger villnis-viser i min arm,
er dette villnis himmel nok for meg!


(Fra Ruba’iyat, Omar Khayyam. Gjendiktet av André Bjerke.) 

tirsdag 25. oktober 2011

På TV ikveld: Bokprogrammet (6)

NRK2 kl. 21.30:


Litteraturserie. «Hit må jeg for å skrive.» Noen forfattere reiser bort for å kjenne på naturen, noen for å legge handlingen til eller få inspirasjon fra fremmede steder, andre reiser bare for å komme unna. Vi møter Hanne Ørstavik, kjører scooter med Anne B. Ragde og besøker Line Blikstad i Ingmar Bergmans tidligere hjem på Fårô.                                                                                                          
Programleder: Siss Vik  

Hva folk faktisk leser nå de besøker bloggen din/min


Nesten helt i startfasen av bloggingen min, installerte jeg et et såkalt Sitemeter som måler besøkshyppighet pr. dag, uke og måned. Det ga meg en viss pekepinn hva "mine lesere" ville ha. Trodde jeg.
For ikke så veldig lenge siden la jeg også inn - diskret nederst på siden - Live Traffic Feed, og det ga meg en helt annen oversikt.
Naturlig nok trodde jeg at folk leste det siste innlegget jeg hadde skrevet. Men neida, verdensvevens veier er uransakelige. En svenske kan lese hva jeg skrev om Gøran Tunstrøm for tre år siden. En leser fra California er plutselig interessert i hva jeg mente i april 2010. (Ikke engang jeg vet hva jeg mente i april 2010!) En rogalending  får inderlig lyst til å lese om Harold Bloom anno dazumal. Osv.
Tenk på det når bloggen din en vakker dag gjør et hopp fra 100 til 500 lesere. Det er ikke sikkert at det skyldes det velskrevne, banebrytende og originale innlegget du la ned så mye arbeid i akkurat den dagen.
I bloggsfæren som ellers i Den Store Stygge Virkeligheten, er det ofte tilfeldighetene som råder. Det vil du erfare om du laster ned vedlagte lenke.

søndag 23. oktober 2011

"NM i litteraturformidling"


"Mandag kom pressemeldingen  om et nytt norgesmesterskap. Fredag 27. juli 2012 er nemlig dagen da historiens første norgesmester i litteraturformidling skal kåres. Arrangør er Aust-Agder bibliotek og kulturformidling, og mesterskapet arrangeres i samarbeid med musikkfestivalen Canal Street. "Litteraturformidling er en kunstart og et viktig fag," heter det i pressemeldingen. Iløpet av en enkelt kveld skal en "faglig bredt sammensatt jury" kåre en vinner. Foreløpig virker det noe uklart hvordan selve konkurransen,  og dermed også juryens arbeid, vil foregå. Men både bibliotekarer, forfattere, musikere og sangere nevnes som potensielle norgesmestere i litteraturformidling. Og ikke glem den gode, gamle lærer'n, sier vi, for egen regning."
(Morgenbladet, 21.-27. oktober.)  


Og ikke glem bokbloggerne, sier jeg, for egen regning. Er det ikke nettopp litteraturformidling vi bedriver ? Noen av oss hver bidige dag. Det er tilogmed en ulønnet og  dermed rent idealistisk virksomhet.
Jeg lurer på hva fanden vi gjør feil, siden ingen synes å legge merke til oss !
Morgenbladet kunne også nevnt andre "potensielle norgesmestere". Hva med oversetterne, forlagsfolk i alle ledd; fra korrekturleseren til redaktøren, skuespillerne, anmelderne, litteraturtidsskriftenes bidragsytere, antikvariat- og bokhandelmedarbeiderne, osv. Vi er da gudbedre litteraturformidlere, hele hurven.

lørdag 22. oktober 2011

Lørdagsquizen

Igjen 10 (ikke fullt så) kjappe spørsmål fra bøkenes verden. Vanskelighetsgrad? JA, absolutt !



1) I hvilken berømt roman finner du en bifigur ved navn Queequeg ?
2) Hvem mottok Nobelprisen i litteratur, året 1953 ?
3) Hva het Sherlock Holmes' eldre bror ?
4) På hvilket forlag fikk Ingvar Ambjørnsen antatt sin debutroman ?
5) Hva dreier Thomas Bernhards aller siste publikasjon seg om ?
6) Hvem skrev i 1982 sakprosaboken Kritikere i en gullalder ?
7) Hvilken norsk forfatter var det Malcolm Lowry ("Under vulkanen") beundret så sterkt  at han reiste til Norge i ens ærend for å møte ham ?
8) Hvilken kjent amerikansk psykiater har skrevet romanen "Schopenhauerkuren" ?
9) Hva har så forskjellige forfattere som Oscar Wilde, George Bernard Shaw og James Joyce til felles ?
10) Hvilken Nobelprisvinner i litteratur har også mottatt utmerkelsen "Årets budeie" i Norge ?

PS: Hvis du klarer fullt hus her, så blir jeg ikke bare stum av beundring. Jeg blir målløs, simpelthen.

Det er ikke sikkert at dere kloke medbloggere trenger dem, men HER er svarene.

torsdag 20. oktober 2011

Dipsolitteraten intervjuer Tore Rem

Dagens intervjuobjekt har blant mye annet, skrevet  bøker om Alexander Kielland, Charles Dickens og Henrik Ibsen, og siden han attpåtil er professor i engelsk litteratur ved UiO, har han utvilsomt også forfattet et utall vitenskaplige artikler. Men han ble kjent for folk flest, da han brukte 5-6 år av sitt liv til å skrive Jens Bjørneboes biografi i to bind: Sin egen herre i 2009, og Født til frihet i 2010.
Undertegnede blogger hadde store forventninger til disse bøkene, og de ble mer enn innfridd.

Idag intervjuer jeg Tore Rem.   



Hvis du skulle ha skrevet en biografi om f eks Henrik Ibsen, kunne du ha satt deg til på Nasjonalbiblioteket. Nå valgte du Bjørneboe, som har venner og familie i live. Det medførte kanskje at du måtte mye ut i felten ?

Det er klart. Å skrive om en person som er så nær oss i tid, medfører en ganske annen form for kildeinnsamling enn om man arbeider med 1800-tallet, som jeg har gjort tidligere. For det første får du den ganske kompliserende, om enn også ofte trivelige faktoren at du har muntlige kilder i tillegg til skriftlige. I løpet av de fem-seks åra jeg jobba med Bjørneboe, vil jeg mene å ha drukket mer kaffe og spist mer småkaker enn de fleste. I tillegg handler det jo om å overtale kilder til å gjøre et skriftlig materiale tilgjengelig. Det kan dreie seg om så mye, men ikke minst om brev. Det fantes allerede et betydelig antall brev i familiearkivet, men jeg fant fram til hundrevis av nye i løpet av prosessen. Og flere av de nye brevsamlingene må karakteriseres som helt avgjørende funn for vår forståelse av mannen. I tillegg til mye hardt arbeid snakker vi også om stereotypiske episoder på kalde loft, med biografen som en slags vandrende klisjé av en heldig oppdager, snublende over sine gjennombrudd. Utover dette reiste jeg Europa rundt, fra Sverige til Italia. Jeg fikk tak i materiale fra arkiver i Sverige, Danmark, Sveits, Tyskland, Storbritannia, Italia og USA. Noen ganger holdt det med en henvendelse, andre ganger tilbrakte jeg ukesvis i et arkiv, som i krigsarkivene i Stockholm. For øvrig var jo både Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet her hjemme også viktige for meg.
Kortere sagt: noe lignende tror jeg aldri at jeg gjør igjen.

      Bjørneboe kviet seg for å søke hjelp fra psykiatrien, og mente at han ville komme styrket ut av å klare seg på egenhånd. Tror du han ville ha fått diagnosen “bipolar lidelse” i dag ?

Han kviet seg lenge for å søke hjelp, ja, men det forandret seg gradvis, og utover på 1960-tallet ble det en god del innleggelser. Det vi vet er at han fra et visst punkt selv opererte med datidens diagnose ”manisk-depressiv”. Jeg vet det ikke sikkert, men mye tyder på at han også fikk denne diagnosen fra behandlingssystemet. Atskillige trekk ved hans livsførsel kan bekrefte at dette er det nærmeste vi kommer en medisinsk beskrivelse av hans psykologi. Og den nærmeste nåtidige diagnosen til ”manisk-depressiv” er ”bipolar lidelse”.
Men gitt at jeg er svært skeptisk til å stille diagnoser i ettertid, har jeg i biografien holdt meg til Bjørneboes selvforståelse, og forsøkt å beskrive hva dette kan ha betydd, hva diagnosen var ment å beskrive den gang, om hva som kan ha vært forholdet mellom hans psyke, hans alkoholbruk og hans kunst.

;     Hvilken betydning hadde han som intellektuell i efterkrigs-Norge ?

Det kommer veldig an på hvilken periode man snakker om, men til sist må vi jo regne den som svært betydelig. I de første 15 etterkrigsåra tilhørte han jo det man må kunne kalle en (høyre)opposisjon mot Velferdsstaten og sosialdemokratiet. Men denne overskred likevel tradisjonelle politiske spørsmål, og var blant annet preget av anti-materialisme og et konservativt kultursyn. Men han kunne også hevde ting som at staten ikke burde ha noe med skolevesenet å gjøre, og gi uttrykk for at han var imot progressiv beskatning. De store sakene handlet på denne tida om riksmålet og kampen mot samnorsken, om kultursyn, skole (Jonas-debatten) og angrep på moderne vitenskap (Grimberg-debatten i 1955).
Etter at han satte i gang den store fengselsdebatten i jula 1959, en debatt som for øvrig varte i flere år, ble han ført inn på radikal side politisk. Han hadde brutt med antroposofien (i alle fall som sammenheng), og hadde mistet det tette sosiale fellesskapet han hadde hatt siden krigsåra. Nå fant han nye sammenhenger, nettopp i tiåret som skulle bli preget av ungdomsopprør og autoritetskritikk. Han skrev for Dagbladet og Orientering, han utga billigbøkene sine på Pax. Og så kom Uten en tråd. Han ble en av særdeles få i sin generasjon som ble en lederskikkelse for sekstiåtterne, eller i alle fall for mange av dem. Og dette tiåret, til litt ut på syttitalet (i alle fall til og med Torgersen-saken i 1972-73), var han nærmest kontinuerlig i offentligheten, stadig engasjert i nye saker. Jeg har ofte tatt meg i å sitere hans malerlærer i Stockholm under krigen, Isaac Grünewald: ”En dag uten mitt navn i avisene, er en dårlig dag”. Ut fra akkurat dette (noe begrensede) perspektivet, hadde Bjørneboe få dårlige dager på sekstitallet.
Til sammen betyr dette at han skapte seg en rolle. Og denne rollen har levd sterkt i ettertid. Stadig hører man spørsmålet i norsk offentlighet: ”Hvor er den nye Bjørneboe?”

      De to bindene som utgjør Bjørneboe-biografien din, er på over 1200 sider. Kan du si litt om arbeidsprosessen?

Den var lang! 
Hvis jeg skal forsøke å være særdeles kort om det lange, ville jeg vel si at jeg i hovedsak brukte de tre første åra til et intensivt kildearbeid. I et slikt prosjekt følte jeg at det var helt nødvendig å ha en temmelig god kontroll over den enorme empirien før jeg begynte på selve skrivinga. Så skrev jeg vel i et drøyt års tid, om enn med korte avbrudd når jeg oppdaget at jeg måtte ha påfyll fra en eller annen kilde, og så brukte jeg 6-7 måneder på å pusse på det litterære for Sin egen herre (bind 1). Det siste er gøy. Når man har teksten der, og kan konsentrere seg om å jobbe på setningsnivå med formuleringer, med kutt, overganger, rytmeskift og alt annet som hører med, vet man jo at ting er sånn noenlunde i havn. Da er (noe av) arkivet blitt tekst, og det handler først og fremst om deg selv og språket. Tilsvarende tid brukte jeg vel på finpuss på Født til frihet (bind 2), etter at jeg hadde gjort unna en temmelig travel bokhøst i 2009.

;     VGs bokanmelder Sindre Hovdenakk uttalte at én dags lesning var nok for å anmelde Sin egen herre. Sier det noe om norske anmeldere generelt, Hovdenakk spesielt eller er det typisk for VGs litteraturdekning ?

Det reflekterer nok først og fremst en VG-praksis, og et strukturelt problem, selv om jeg ikke har hørt at andre kritikere seriøst har argumentert for at én dags lesning av et slikt verk er tilstrekkelig. Jeg vet jo når bøkene ble kjørt ut til avisene, og jeg kan garantere at Hovdenakk ikke kan ha rukket å lese hele boka. I alle fall ikke lese i noen meningsfylt forstand. Å si at én dags lesning er nok, er med andre ord å si at man ikke behøver å ha lest ei bok for å anmelde den. Men her handler det om ei avis som på død og liv ville bryte sperrefristen. Det klarte de med tre dager, så vidt jeg husker, og anmelderne får da også atskillig bedre betalt når de stiller opp på slikt.
Medietrykket var så stort at det var vanskelig å sende ut eksemplarer uten å risikere brudd på sperrefristen, men jeg sa allerede den forsommeren til forlaget at anmelderne for all del måtte få god tid til å lese. Det er for ille hvis så ikke er tilfelle når man har jobba med et verk i så mange år, og med så store ambisjoner. Hvis ikke, påpekte jeg (som gammel anmelder), ville boka bli møtt med den verste anmelderklisjeen av dem alle: "For lang." Den profetien oppfylte selvsagt Hovdenakk. Gitt rammene han hadde for sin lesning, kan jeg ikke annet enn å være enig med ham.
For meg handler det forresten ikke om hvorvidt resultatet av slik lynlesing blir gode eller dårlige terningkast. Året etter brukte Hovdenakk like lang tid på å lese Født til frihet, med en særdeles positiv anmeldelse som resultat. Prinsipielt er ikke det noen bedre prestasjon enn den fra året før.
              

      Bjørneboe var hva vi kaller en “myteomspunnet” forfatter, og mange av mytene var skapt av ham selv. Var det vanskelig å skille mellom hva som var sant og usant ?

Ja. Det krevde et møysommelig arbeid å etablere de historiske kildene der det var mulig, for så å  holde dem opp mot selvfremstillingen, og også mange andres fremstilling av ham. Noen ganger har vi jo ikke tilgang til andre enn hans egne fremstillinger, og da må man nøye seg med en generell kildekritisk holdning. Men jeg har jo aldri tenkt på dette primært som et myteknusende prosjekt. Jeg tror det er viktig å ha syn for hva mytene skapte for ham, for hvordan det så å si ikke er mulig å tenke seg forfatteren Bjørneboe uten å ha en forståelse for hvilken rolle mytene spilte og har spilt siden. Ellers er jeg genuint interessert i å utforske hvilke forvandlinger som skjer når et historisk kildemateriale (for eksempel momenter fra Bjørneboes selvbiografi) finner veien inn i roman og fiksjon.

      Da han passerte 50, skrev han for Kriminaljournalen, skrøt av å ha banket opp en dørvakt i Oslo og etter det siste intervjuet med Haagen Ringnes observert i håndbak med en krovert. Har du en forklaring på Bjørneboes krampeaktige machomann-image?

Dette er et vanskelig punkt i hans psykologi. Det finnes en rekke eksempler på at han kunne være voldelig, og Arne Næss uttalte seg sterkt om den saken: ”Han selv kunne godt blitt en kriminell på voldssiden.” Jeg vet ærlig talt ikke, men noen har jo pekt på et storebrorskompleks. Ole Andreas var stor og sterk, og en slåsskjempe i ungdommen, mens Vallen, som han da ble kalt, var mer sykelig. Men han hadde jo sterke krefter i seg, og tidvis synes han å ha mistet kontrollen over dem. I tillegg må det være riktig å si at hans personlighet gradvis gikk i oppløsning som en følge av alkoholbruken. Han mistet hemningene.
  
Hva tror du vil bli stående av hans produksjon ?

Fra femtitallet er det nok først og fremst en del fine enkeltdikt. Fra sekstitallet vil jeg mene at første bind i trilogien om bestialitetens historie, Frihetens øyeblikk, holder seg best. Men jeg vil også nevne Drømmen og hjulet, den biografiske romanen om Ragnhild Jølsen. Ellers vil jeg nok holde en knapp på essayene og noen av reiseskildringene.

      Har du holdt tilbake opplysninger om hans liv, av hensyn til hans pårørende eller hans allerede frynsete ettermæle ?

Det må jeg svare ja på. Men jeg mener å ha tatt høyde for det jeg vet. Tidvis har det bare handlet om betoning, om å bestemme seg for hvor mange detaljer som er tilstrekkelig for å aksentuere et personlighetstrekk eller lignende. Jeg har forsøkt å ikke være for tung på labben, å beholde et syn for de premisser Bjørneboe opererte ut fra, for hans menneskelighet, om du vil. Men mye i et slikt arbeid handler selvsagt om seleksjon. Premissene for hvor nær jeg kunne gå, var på mange måter lagt av Bjørneboe selv. Han opererte med en svært stor grad av åpenhet i offentligheten, dette stoffet finnes tilgjengelig for dem som vil lete det frem. Det betyr at jeg nok går tettere på den biograferte enn hva som er tilfellet i de aller fleste norske biografier. Jeg ville da også holdt en helt annen avstand om jeg hadde skrevet om en politiker som var privat, og hvor det private ikke synes å ha hatt særlig relevans for virket. Men av og til førte hensynet til individer som kan sies å ha blitt ofre for Bjørneboes handlinger, til at jeg utvilsomt gikk lenger enn han selv ville gjort. Disse historiene var ikke nødvendigvis til hans fordel. Men for meg handlet det om et viktig etisk perspektiv. Jeg ville unngå å gjenta den store mannens historie, og dermed å sette alle andre i skyggen. Det ville være et nytt overgrep.
For øvrig er det ting jeg ikke skriver om fordi det involverer tredjeparter som er i live eller hvor jeg i det hele tatt har oppfattet det som uetisk å utlevere andre. Den oppmerksomme leser vil også oppdage at det finnes noen ganske få anonymiserte skjebner i biografien.

      Fortell litt om ditt eget hjemmebibliotek.

Jeg er fremdeles i en flytteprosess, og mitt hjemmebibliotek er først og fremst blitt radikalt redusert. Om jeg ikke riktig er blitt bokbrenner, så har jeg i alle fall bært ut 25 fulle kasser. Mitt nye hjem har ganske enkelt ikke hylleplassen. Men hjemmebiblioteket er nok en temmelig eklektisk miks av skandinavisk og engelskspråklig litteratur, først og fremst, samt sakprosabøker med hovedvekt på historie og litteratur. Mest fornøyd er jeg kanskje, som gammel ”Victorianist”, med å ha 30-40 innbundne årganger av det britiske satiremagasinet Punch.

      Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur ?

Nei, jeg har vel liten tro på det, selv om det kan være lov å håpe at det kan gjelde for noen. Man blir i alle fall ikke et proporsjonalt mye bedre menneske jo mer man leser. Det er bare å ta for seg forfattere, kritikere og litteraturforskere, så har man i alle fall et utgangspunkt for å felle en dom. Men kan man selvsagt bli smartere, mer reflektert, og, i beste fall, slik den amerikanske filosofen Martha Nussbaum beskriver det, gi seg selv muligheten til å opparbeide større empati med og forståelse av ulike skjebner og former for fremmedhet man ellers ikke ville støtt på. Der ligger det åpenbart noen potensielle overføringsverdier.

      Kan du anbefale noen utenlandske forfattere ?

Det nærmer seg et stort jubileumsår, og jeg kan ikke dy meg for å anbefale min gamle favoritt: Charles Dickens. Neste år er det 200 år siden hans fødsel. Dickens har det meste, humor, følelser, engasjement, en evne til språklig fornyelse som setter ham i selskap med Shakespeare og Joyce, et romanunivers som er så besynderlig og rikholdig at det må regnes som uuttømmelig. Norske lesere må for all del ikke tro at det handler om grå sosialrealisme.

     Er det et forfatterskap eller en roman du ønsker å trekke frem fra glemselen?

Glemselen er kanskje ikke riktig, men i samme spor: neste år kommer et av Dickens’ mange storverk, Bleak House, ut i ny norsk oversettelse. Jeg tror ikke at mange nordmenn har lest denne fantastiske satiren over rettsvesenet og rikets tilstand, selv om noen sikkert så den siste TV-serien. Å lese Dickens er noe ganske annet.

Til daglig henvender du deg til studenter og kollegaer i det akademiske miljøet. Når du utgir bøker henvender du deg til almuen; "den gemene hop" - fører det til språklige endringer; må du anstrenge deg for å skrive folkelig ?

Jeg vil ikke si at jeg må anstrenge meg. Jeg lever et temmelig sivilt liv utenfor akademia, uten altfor ofte å føle behov for de mange fremmedord. Men jeg ønsket å skrive en biografi for allmennleseren. Og jeg liker skriveutfordringen som ligger i å formidle et rikt og komplisert stoff på en levende og litterært sterk måte, uten å måtte kompromisse på intellektuelle ambisjoner. Det betyr betyr blant annet å styre unna fagsjargong, men samtidig la fremstillingen styres av mine underliggende teoretiske perspektiver. Det innebærer for eksempel å unngå fristelsen til å gjøre reduktive grep, til å skape enkle forbindelser eller besnærende oppsummeringer av en personlighet, bare fordi det kan gi flotte litterære effekter og ”gå opp”. Jeg har simpelthen ønsket å oppnå hva jeg har kunnet av leseverdighet innenfor de rammene jeg har opplevd som faglig forsvarlige i møte med dette ytterst kompliserte livsløpet. Noe av det aller beste jeg har opplevd i den store mottakelsen av dette tobindsverket, må jeg si, var å få fabelaktige anmeldelser både i Norsk Ukeblad og Historisk Tidsskrift. Slikt hadde ikke forlaget opplevd før. For meg kjentes det som en bekreftelse på å ha nådd frem, i alle fall i en viss forstand.       
---

onsdag 19. oktober 2011

John le Carré - 80 år


John le Carré har bursdag idag. Hele 80 år er han blitt, og utrolig nok er han  still going strong som forfatter. Jeg bøyer meg i støvet og gratulerer så mye !
Jeg har ikke skrevet så mye om han tidligere, men fant ihvertfall denne lille bloggposten i arkivet.  

tirsdag 18. oktober 2011

Niels Chr. Geelmuyden - en ubuden gjest


(Ingen tvil om annet: Jeg liker denne boka. Og jeg anbefaler den herved/hermed !)   

Det var Janke/Janicke som fikk meg til å skrive denne uferdige posten. Fordi hun dermed også har innrømt at jeg fikk henne til å lese noe hun ellers aldri ville ha lest. Og det er vel hele vitsen med bokblogging tror,jeg. Å få hverandre inn på nye uvante spor. Hun  - og mange andre - har fått meg til å lese "rare ting", som hvis jeg bare leser for meg selv, hadde gått glipp av mye.
Men, og det er et "men", vi har våre favoritter og gammal som jeg er, jeg liker best de såkalte klassikerne. Derfor blir jeg iblant direkte glad langt inn i sjela av å få anbefalinger av de som er yngre enn meg. (Og tro meg: Jeg liker ikke å bli belært av noen, hverken yngre eller eldre.)

Ingen liker å få råd, heller. Men hvorfor ikke lære av dem som har levd og strevd ved tastaturet før oss ?

Niels Chr. Geelmuyden skrev sitt første portrettintervju i 1985. Med årene har han begått mer enn 500 av dem. Først har de stått på trykk i Henne, Det Nye, Farmand, Morgenbladet og ikke minst i Kapital. Som gjenbruk har disse intervjuene så havnet i bokform. Hele 12 samlinger med portretter er det blitt, på nesten like mange forskjellige forlag. Det siste fenomenet er et tydelig tegn på at forlagene ikke regner Geelmuyden som god butikk. Og de har rett. Alle hans bøker har havnet på Mammut-salgene. Dét sier lite om bøkenes kvalitet, men til gjengjeld ganske mye om det norske folks lesevaner.
“En glede å lese dine portrettintervjuer - en krevende, jeg trodde utdøende sjanger, men nei. Gratulerer!”, skriver Jan Erik Vold oppmuntrende i et postkort til journalisten i 1990.
Men portrettintervjuet har ikke avgått med døden riktig ennå. Det er bare ikke så mange som mestrer kunsten lenger.
I Norge begynte det med Christian Krog. Han var på alle måter en ruvende skikkelse i vårt kulturliv, og blir blant mye annet også regnet som “portrettintervjuets far” her til lands.
Og så videre. Elvestad, Kielland, Borgen, og så mange andre. Glemt de fleste. Hvis du etterlyser jentene; Det er Rie Bistrup som skiller seg ut.
---
Har skrevet om  Geelmuyden før.
Hvis jeg skriver mer om vedkommende journalist, så skulle man jo nesten tro at jeg var kjøpt og betalt.
Jeg er verken det ene eller det andre…

tirsdag 11. oktober 2011

Dette er Norges fineste bokhylle


Jeg har skrevet om NRK.no's konkurranse tidligere, og nå er vinneren kåret. Du kan se flere av deltagernes bokhyller HER.
Rett skal være rett: Denne bloggposten stjal jeg fra Boklesesbloggen min.
Vinneren har fine bokhyller, det er så, men jeg syns nå at Tom Egelands hjemmebibliotek var langt flottere. Men det kunne jo i anstendighetens navn ikke vinne, siden han satt i juryen.

mandag 10. oktober 2011

Feilsiterte sitater

"Når jeg hører ordet kultur, avsikrer jeg min pistol", sier vi på norsk, og tilskriver gjerne sitatet Goebbels, Göring, ja jeg har også sett det blitt tillagt Mussolini. Men oppklaringen fant jeg på engelsk:
  • The actual quote is "Wenn ich Kultur höre ... entsichere ich meinen Browning!" This translates as: "Whenever I hear [the word] 'culture'... I remove the safety from my Browning!"
  • This quote is often mistakenly attributed to leading Nazi Hermann Goering, or occasionally to Julius Streicher, a lower-ranking Nazi. This misattribution may date from the famous Frank Capra documentaries (Why We Fight) shown to American troops before shipping out.
  • In fact, it is a line uttered by the character Thiemann in Act 1, Scene 1 of the play Schlageter, written by Hanns Johst. The association with Nazism is appropriate, as the play was first performed in April 1933, in honor of Hitler's birthday.
  • Baldur von Schirach, head of the Hitlerjugend, delivered this sentence in a public speech, circa 1938. A footage of the scene, with von Schirach actually drawing his gun, appears in Frederic Rossif's documentary "from Nurnberg to Nurnberg".
  • Notes: It is possible that this is actually a rather more felicitous phrase in translation than it is in the original. Both the original German and this English translation were juxtaposed by Howard Thomas in his review of an article by Nicholas H Battey in the Journal of Experimental Biology, December 2002, as "the famous words of Hanns Johst: 'Wenn ich Kultur höre ... entsichere ich meinen Browning' - 'Whenever I hear the word culture, I reach for my revolver.'"
  • The phrase itself may be a play on words as the word Browning may refer to both a pistol and the English poet Robert Browning.
  • Additionally it should be noted that a Browning (most likely the M1935 High-Power) is not a revolver, but a magazine-fed semi-automatic pistol. However, at the time the word "Browning" was used to refer to any pistol, much as "Colt" is used for any revolver in westerns.

søndag 9. oktober 2011

Litterær quiz (utdragstypen)

I denne quizen gjelder det å finne 'spor i ord'. Og finner man det ikke hverken i språk eller stil, og teksten er helt fremmed, ja da må man være aktiv i kommentarfeltet; stille spørsmål, rett og slett. Og du får hjelp underveis.


"Ukjente leser! Jeg legger pennen til side og samler meg i et øyeblikks eftertanke, før jeg går over til et område jeg riktignok alt har streifet et par ganger, men som min samvittighetsfullhet nå tvinger meg til å dvele utførligere ved. Jeg beklager å måtte skuffe alle som nå kanskje venter seg en lettsindig tone og en slibrig spøk. Tvert imot er jeg fast bestemt på også her å forene det frisprog jeg garanterte i innledningen med det måtehold og alvor som moral og sømmelighet krever. For jeg har aldri forstått mengdens begeistring over en slibrighet, men alltid regnet munnens utskeielse som særlig motbydelig, fordi den er løgnaktig og ikke kan påberope seg lidenskapen til sin unnskyldning. Når man hører folk vitse og og dumme seg slik, skulle man tro at det dreide deg om den selvfølgeligste, ja, latterligste ting i verden, mens det stikk motsatte er tilfellet. Å tale om disse tingene i en frekk, liderlig tone er det samme som å utlevere naturens og livets mysterium til pøbelens skratt. - Men nå til min bekjennelse!"

Forfatter og roman, takk.

PS. Var da voldsomt til pågang, da... !