Inger Hagerup

En dikter skulle alltid være trist
bo sammenkrøpet, grublende og mager
og tæringssyk alene på sin kvist
og gjerne dø i ganske unge dager.
Litt vanvidd hørte også standen til,
og det var heller ikke rent av veien
om han ble gåtefullt demonisk vill
når han i bitter trass gikk på galeien.

Og spillereglene var enkle nok.
De skulle pent og hver for seg gå under
og ikke opptre truende en bloc,
for da kan diktere bli gale hunder.
Nå, dette skjedde jo i gamle dager.
Vi er blitt mer urbane, takk og pris.
Nu hører man på våre krav og klager
- med visse forbehold naturligvis.

En prolog ved Forfatterforeningens 75 års jubileum i 1968