Lengselen etter å bli forfatter?

Bloggerne Spectatia og Tehme Melck har vært inne på det før: Det er sikkert mange av bokbloggerne som kunne tenke seg å drive et eget antikvariat eller i det minste jobbe i et. Jeg tror det er enda flere av disse bloggerne som har et – enten hemmelig eller uttalt – ønske om å bli forfatter..
Jeg husker at jeg selv hadde slike drømmer allerede som 17-18 åring. Det var forresten ikke bare en drøm, - jeg var overbevist om at det var forfatter jeg kom til å bli. Jeg sendte også etpar smakebiter inn til forlag, for å få konsulentuttalelser. Og dette var noe forlagene tok seg tid til å svare på i langt større grad før enn nå.
Men da la jeg merke til et merkelig fenomen ved meg selv. Jeg sendte bare inn ting jeg visste kunne gjøres bedre! Med grundigere redigering, ville det ha blitt antatt eller jeg ville ha fått oppmuntrende ord om å fortsette. Med andre ord – jeg gjorde ikke mitt beste fordi jeg ville ha kontroll!
Så hvis en konsulent skrev at ”dette holder ikke mål”, så kunne jeg trekke på skuldrene, si pytt-pytt og tenke: Men det visste jeg, vel!
Ganske annerledes er det hvis du yter ditt aller beste. Hvis du da møter en kald skulder, er du så sårbar at det kan knekke deg.
I dag har jeg nærmest gjennomskuet mine forfatterambisjoner som en livsløgn. Noe som er en del av meg. Og det er neppe den dårligste delen.
I ”Månen over Porten” – en artikkelsamling som er omtalt hos mange bokbloggere – skriver Per Petterson om nettopp om lengselen etter å bli forfatter. Han bruker ikke ord som livsløgn, men vi er allikevel ganske like i tankegangen:

”Lengselen etter å være forfatter , altså en som skaper helheter utafor seg sjøl, var så sterk (og etter som jeg leste i disse åra, la jeg lista stadig høyere for hvordan disse helhetene skulle være), ja den var så sterk at det faktisk sto for mye på spill. Risikoen var for høy. For denne lengselen som starta som et sterkt ønske i attenårsalderen, utvikla seg gjennom tida til å bli en personlig egenskap, for deretter å bli en identitet. Hvis jeg fullførte, og det da viste seg å ikke holde, at det var langt fra godt nok, at det var talentløst og fullstendig uten den magien som jeg visste det måtte ha, at jeg absolutt burde finne noe annet å bruke livet mitt til, ja den muligheten sto såpass skremmende og klart for meg at jeg forsto at jeg kunne miste den identiteten, som jeg kjente så godt og som var den eneste jeg hadde etter å ha brent de fleste bruer over til et annet liv, og samtidig kunne jeg tape alt på målstreken.”

Og han fortsetter med disse merkelige linjene:

”Alt dette tenker jeg sjøl om jeg altså har gitt ut fem bøker på drøye tolv år, og veit at det ikke er så verst . Det gjør jeg fordi jeg det meste av tida ikke føler meg som den jeg er, en forfatter av fem bøker, jeg føler meg som den jeg var, en som lengter etter å skrive, ikke alle fem engang, men kanskje bare én av dem.”

Tankevekkende, eller hva?
Jeg hadde ventet noen kommentarer til dette innlegget. Men det er tyst som i graven. Helt umulig å vite på forhånd hva leserne reagerer på...