Biografier dreper litteraturen

Jeg klipper & limer inn følgende artikkel ifra Dagsavisen idag:

"Frode Grytten er lei «avslørende» biografier og «ærlige» stå-fram-intervjuer i media. Fokuset på forfatteren dreper litteraturen, mener han.
Frode Grytten går hardt ut mot forlag og media som dyrker forfatteren gjennom biografier og stå-fram-saker i stedet for å bry seg om litteraturen.
– Biografier handler bare om én ting, og det er å dra personen den handler om ned på det menneskelige, helst kroppslige, planet. Biografiene kan fortelle oss at en forfatter var homofil, en annen pedofil. At en var utro, en annen bare litt utro. At forfatteren hadde lyster og lengsler, og en kropp. Altså at han eller hun var et menneske. Og det er jo en bombe, sier Frode Grytten, forfatteren av blant annet «Bikubesong», «Flytande bjørn» og denne høstens novellesamling «Rom ved havet, rom i byen».
– Var det virkelig noen som trodde at forfattere ikke har noe sexliv, eller at de aldri gjør dumme ting og roter det til for seg selv? Hva i all verden har det med litteratur å gjøre at man får vite sånne ting om forfatteren som har skrevet den?
Sex selger
Utspillet kom på Litteraturhuset i Oslo, hvor Grytten holdt foredraget «Brenn mine brev! Eg tar ikkje nasjonalt ansvar».

– Ender ikke biografien ubønnhørlig opp i det tabloide? «Her er lite nytt», sier media med skuffelse, og «her var lite nytt» sier markedsavdelingen med panikk. «Lite nytt» betyr «lite sex», som igjen betyr «lite salg», for det er særlig sex som selger. Sex selger Se og Hør, sex selger Dagbladet, og sex selger biografier. Forskjellen er bare at Se og Hør-journalisten bruker to timer på å ta samme avgjørelsen som biografien bruker to år på, nemlig «vi trykker det!»

«Står fram!»Resultatet blir ifølge Grytten at litteraturen ødelegges. I stedet for å lese bøker og glede oss over innholdet, leser vi med det han kaller «et krysseksaminerende blikk», på jakt etter forfatteren bak teksten.

– Før vi vet noe som helst om «Ligge i grønne enger», vet vi alt om Anne B. Ragdes magesår. Vi vet mer om hennes drikkevaner enn om bøkene hennes, mer om Unni Lindells parkettgulv enn om karakterene hun skriver om, sier han.

Han understreker imidlertid at det ikke er leserne som liker biografier han er ute etter, men systemet som produserer dem.

Frode Grytten nekter for at såkalt «vanlige» liv ikke er interessante nok.
– Gi meg heller fortellinger om ordinære mennesker, om sånne som aldri ville fylt mer enn en halv side i en gjennomsnitts biografi! Vi trenger litteratur som tar virkeligheten på alvor. Det vanlige er eksotisk nok. Kanskje holder det ikke til en biografi, men det holder til et dikt, en novelle, en roman. Det er jeg sikker på. Det er ikke det virkelige livet som kommer til kort, det er bare å skildre det."

MIN reaksjon er at jeg virkelig ikke gidder å lese om "ordinære mennesker". De har jeg rundt meg til daglig. Jeg leser biografier om Hamsun, Strindberg og Bjørneboe nettopp fordi de ikke var ordinære. Foruten at de var store diktere, var de store personligheter. Det skal godt gjøres å skrive en kjedelig biografi om de gutta! Men de representerer også en forfattertype som ikke finnes lengre. De skapte selv mytene om sine liv. Og deres biografi vil bidra til at stadig nye generasajoner vil finne fram til deres forfatterskap!
Når det er sagt, vil jeg presisere at jeg har ingen som helst interesse av Ragdes drikkevaner eller Lindells parkettgulv.