Thure Erik Lund om å skrive

“Om å skrive dårlig"

Kanskje vi bør skrive dårlig? For å gjøre oss selv sannere? Vil det si: Virkeliggjøre alle slags stemmer som kan gestaltes i jeg-form? Ikke som protest, men som sannhet. Sånn som det er nå, er vi tvunget til å si at vi er dårlige mennesker, for ikke å måtte framstå som gode, og prektige. For oss dårlige mennesker, er følgelig det å skrive dårlig den eneste mulighet til å tale sant og ekte. Men selv dette blir et løgnaktig utsagn straks vi skriver det ned såkalt godt. Men skriver vi ned dette utsagnet, i lag med alle andre utsagn, som kanskje skulle støtte det, på en elendig måte, slurvete og inkonsekvent, med uklar mening og tanke, er det i dag bestandig sant, ekte, ja, det er faktisk tilfellet, noe uomtvistelig. Og det er først da, i den elendige tekst, at vi kan våge å reflektere over hva det menes med å eksistere, for hvis det er slik at enhver refleksjon om det å eksistere vil være det samme som å skrive godt, selv om eksistensen er aldri så meningsløs, vil det derfor føre til at vi må skrive dårlig for å forstå oss selv. Hvis det først skal være noen mening i å skrive … Først da. Skrive dårlig. Enda dårligere.

(Thure Erik Lund: Forgreininger. Essays og annen prosa. Aschehoug, 2003.)

“Om å skrive essays og romaner”

Skrivingen og litteraturen har sine egne formål og meninger. Ofte skriver vi bare for finne å meningen med å skrive. Å, hvor nær vi da er skrivingens essens, dens mening. Og vi prøver derfor å styre skrivingen, få kontroll på den, for å kunne begripe hvorfor vi skriver, og for derved å få vite hvem vi er, når vi skriver.
Men jeg orker ikke lenger prøve å styre denslags. Ordene, de bare kommer. Sånn er det å være dikter og forfatter, tenker jeg. Og nå, nå tenker jeg at det er jeg som tenker dette, det er denne T. E. Lund som sier: “Sånn er det være dikter og forfatter, tenker jeg,” men resten? Nja, han drukner lett i bestrebelsene sine. Som oftest innser han sin begrensning, og som regel blander han seg ikke inn i hva som skrives. Han sitter der og følger med, det gjør han. Men det er lite han egentlig kan ‘gjøre’, eller ‘forandre’, eller ‘styre’. Nei, denne Lund, han bare prøver å ’overleve’, det vil si i denne settingen å ’klare seg’, som igjen betyr å få det hele til å fortsette, og da bruker han ofte et jeg, ja, et jeg er lettvint, og forståelig, tror han, men det er et jeg som er tilfeldig fundert, som skifter side, aldri helt skjønner ting, aldri noensinne vil kunne begripe hva som foregår rundt ham.

(Om de norske byene og andre essays, Aschehoug, 2007.)