Dipsolitteraten intervjuer (25)

Idag intervjuer jeg Kim Sverre Larsen. Og det gjør jeg av flere grunner; foruten å være en belest herre, er han en prisbelønnet skribent av artikler, bokanmeldelser og essays i fagtidsskrifter, han er spesialpsykolog og universitetslærer. I tillegg er han en entusiastisk Dylanist og ekspert på Sigmund Freuds liv og virke. 

Som skribent er han kjent for sin grundighet og perfeksjonisme. 
En gang ba NRK ham om en kommentar så og si på sparket, men det takket han neitakk til. Han hadde jo ikke sitt fagbibliotek tilgjengelig! 
Man skal ikke  kunne "ta ham" på omtrentligheter og faktafeil. Hvis han skriver en artikkel på - la oss si - 6 sider, er det ikke uvanlig med et vedlegg på to tettskrevne sider med kildehenvisninger. Kims muntlige språk er et kapittel for seg; en salig blanding av slæng, fagtermer, fremmedord og gatespråk om hverandre.
Uansett er han en interessant mann, som er vel verdt å lytte til.

1. Det ryktes at du føler en sterk aversjon mot mobilbruken her i landet. At mobiltelefonen simpelthen er en djevelsk innretning:
   Ja, jeg vil ikke nøle med å karakterisere mobiltelefoner som et rent instrument for Satan! De ødelegger noe av det mest verdifulle i menneskelivet – kommunikasjonen – ved å sørge for stadige avbrytelser og distraksjoner. Jeg er drit lei av å snakke med folk som ikke følger med og skal drive med noe annet. Det er forferdelig frekt! Mobiltelefoner er også i ferd med å undergrave skolesystemet og akademia. Som universitetslærer oppfatter jeg at forelesningen som læringsarena er sterkt utfordret; studentene møter opp for å drive med mobiltelefoner. Det samme med konserter. Dette gjelder annen såkalt kommunikasjonsteknologi også. Facebook fører til at en kommuniserer med fler og fler om trivialiteter. Jeg fornemmer en aggressiv antiintellektuell effekt av moderne kommunikasjonsteknologi. Rart at ikke intellektuelle går til åpen kamp mot dette svineriet. Virker som folk har gitt opp og mener at «det kommer uansett hva vi mener» etc.
2. Du er såkalt spesialpsykolog eller psykologspesialist. Hva er ditt spesiale?  
   Psykologspesialist er en beskyttet tittel som innebærer 5 års videreutdanning etter avsluttet studie (parallelt med jobb). Det er krav til praksis, ulike kategorier av kurs, veiledning eller egenterapi, samt et skriftlig arbeid. Jeg er spesialist i klinisk samfunnspsykologi og arbeids- og organisasjonspsykologi. Mine faglige spesialinteresser er: sosialpsykologi, Freud-biografi og psykoanalysens historie, psykiatrihistorie og suicidologi.
3. Hender det at du angrer på yrkesvalget?  
   Nei, jeg ville valgt det samme igjen, med god margin. Jeg er riktignok bekymret over at en psykologisk/psykiatrisk fortolkningsramme ekspanderer for mye i vårt samfunn, men det er noe annet. Intet fag har den spennvidden både i teori og i yrkesroller som psykologien. Psykologien er «vitenskapens dronning» som Nietszche kalte den, selv om han la noe litt annet i begrepet psykologi enn vi gjør i dag.
4. Du har i en årrekke skrevet artikler, essays og bokanmeldelser i forskjellige tidsskrifter. Har du gjort deg noen tanker om sakprosa-skribentens kår, sammenlignet med den skjønnlitterære skribenten?  
   Det å publisere er det mest krevende jeg gjør faglig, og jeg stusser over at det ikke blir verdsatt i form av penger (som jo også er en viktig del av samfunnets symbolske verdsetting). Her er det selve arbeidsgleden og gleden ved å formidle som er incentivene, og eventuelt (for heller ikke å glemme det) en mikroberømmelse innenfor et minisegment av befolkningen. Jeg liker å skrive bokanmeldelser og bokessays fordi jeg blir tvunget til å bestemme meg for hva jeg mener om boken og sette den inn i en større sammenheng. Dette potenserer lesegleden også, synes jeg.
5. Har du selv planer om å skrive bok?  
   Nei. Men jeg har laget et lengre essay om Freud og Wien, der jeg har beskrevet alle tenkelige «Freud-steder» i Wien og andre steder som er relevante i psykoanalysens historie, og litt om i hvilken sammenheng de er relevante. Imidlertid er dette et publikasjonslogistisk mareritt på grunn av et stort billedmateriale (både egne og allerede publiserte) så jeg vet ikke helt om jeg kommer til å gjøre noe mer ut av det.
6. Psykoanalysen hadde i sin tid enorm påvirkning på litteraturen. Kanskje tydeligst i Norge hos Andre Bjerke, Sigurd Hoel og Johan Borgen. Hvor står psykoanalysen i dag?  
   Psykoanalysens innflytelse i psykologifaget er mindre enn på lenge. Det gjør også at noen av dens verdifulle innsikter også går tapt. Det er den evige historien med babyen og badevannet. Men psykoanalysen fortsetter å påvirke humanoria og kunsten slik du nevner. Psykoanalysen har en fleksibilitet som gjør den veldig anvendelig. Den er både Naturwissenschaft og Geiseswissenschaft og er derfor en slags idehistorisk kameleon, som kan danne versatile affiniteter, og gjør det. Kulturkritikeren Camille Paglia skriver i sin moderne klassiker Sexual persona (1990) at: «Spenser, Shakespeare and Freud are the three greatest sexual psychologists of all time, continuing a tradition begun by Euripides and Ovid. Freud has no rivals among his sucessors because they think he wrote science, when in fact he wrote art” .
7. Harold Bloom innlemmer essayisten Sigmund Freud i Den vestlige litteraturs kanon. Fortjener han en slik status?  
   Ja. Richard Sterba som var en av Freuds elever forteller om hvorfor han ble opptatt av Freud: «What attracted me most was Freud`s literary style and his unusually clear and beautiful way of expressing his ideas. Next, I read the analysis of a case of hysteria, in which I found that Freud`s descriptions of personalities and human feeling and relationships were equal to those of great writers. Thus, the first image that I obtained of Freud was formed more from the artistic quality of his writings than from their content”. Likeledes beskriver psykoanalytikeren Robert Holt gleden av å lese Freud slik: «His view of human behavior was unusually subtle, complex and manylayered; if he had tried to set it forth in sentences of parallell complexity and hierarchical structure, he would have made dr. Johnson look like Hemmingway. Instead, he writes simply, directly, forcefully, he dramatizes by grand overstatement, setting out in hard black outlines the basic truth about a matter as the reader`s initial orientation. Then he fills in the shadows, or by another boldly stroke suddenly shows that forms are disposed on different planes. Gradually, the verisimilitude of a three-dimensional reality takes shape before the eyes of one who knows how to read Freud”. Husk her dannelsesidealet på Freuds tid var en bredspektret vitenskapelig og kulturell dannelse; en «Bildungsmensch» var idealet; en «Fachidiot» ble foraktet. En av grunnene til at Freud foraktet amerikanere var at de ikke forsto hans allusjoner til den klassiske litteraturen. Goethe er referert 110 ganger i Freud verker og Freud selv klager et sted over at hans kasushistorier ligner noveller.
8. Fortell litt om din egen boksamling.  
   Veldig bredspektret. Mye idehistorie/kunsthistorie og filosofi i tillegg til skjønnlitteratur og fag. Det eneste jeg ikke har er krim og science fiction. Disse genrene gir meg ingenting. Kan ikke forstå den populariteten de har; uforståelig for meg at folk kan la Goethe og Thomas Mann ligge ulest til fordel for disse genrene. Sikkert fordomsfullt fra min side, og hvis Dipsolitteratens lesere har noen forslag er jeg rede til å prøve igjen. Jeg må dessuten eie de bøkene jeg leser. Låner helst ikke bøker og låner heller ikke bort bøker. Forestillingen om en bortlånt (og kanskje skjødesløst behandlet) bok er litt som forestillingen om min kvinne i en annen manns armer.
9. Hvor mange Dylan-konserter har du fått med deg? Og hva gjør Bob Dylan så stor?  
   187 and still counting! 
   Men jeg begynte i 1978 så de er spredt over et ganske langt tidsrom. Dylan revolusjonerte rockemusikken ved å forene den med litteraturen/poesien. Dylan gav rocken en litterær dimensjon som den ikke hadde hatt før. Som Bruce Springsteen sa i 1988: «Elvis freed your body, Bob feed your mind». Dylans stemme er også et også et magisk formidlingsinstrument. Litterært er det en del kvalitetssvingninger, men det som er konstant er at hvert ord er ærlig. Herman Hesse kan være en parallell i skjønnlitteraturen i så måte.
10. Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur?  
    Åpenbart. Det stimulerer vår empati, innlevelsesevne og forestillingsevne. Litteraturen er også en gylden vei ut av de trivialiter og banaliteter som livet også består av, en vei inn i en rikere verden. Som poeten Mary Karr sa i et intervju med Paris Review: «Reading is socially accepted dissassociation. You flip a switch and you`re not there anymore. It`s better than heroin. More effective and cheaper and legal”.
11. Er det noen forfattere du vil trekke frem fra glemselen?  
    Gustav Ichheiser. En genial men personlighetsmessig vanskelig sosialpsykolog. Ichheiser virket opprinnelig I Wien, men utvandret i 1940 til USA. Han tilbrakte der mesteparten av sitt liv i vanskelige omstendigheter og var i hele 11 år pasient ved en psykiatrisk institusjon. Han var så vanskelig å ha med å gjøre at ingen orket det over tid, og ble etterhvert av samme grunn heller ikke tilbudt noen akademisk posisjon. Han døde alene på sin hybel i 1969 før han rakk å se sitt nå glemte mesterverk "Appearances and realities. Misunderstanding in human relationships" (1970) publisert.
12. Hvis jeg hevder at Sigmund ikke gjorde annet enn å systematisk samle allerede eksisterende tankegods til en «vitenskap», og at han hemningsløst stjal fra litteraturhistorien – hva svarer du da?  
    Mange av elementene i psykoanalysen var tilstede før Freud, men hans fortjeneste var at han laget et teoretisk byggverk av delene. Det er stor forskjell på en haug med murstein og en katedral! Det ubevisste var selvsagt utførlig behandlet før Freud, av for eksempel Leibnitz, Goethe, Nietszche og Fechner. Det var for eksempel Fechner som coinet det kjente isfjellmetaforet om forholdet mellom det bevisste og det ubevisste. I 1869 kom det også ut en bestselgende bok av Eduard von Hartman med tittelen "Die philosophie des Unbewussten" Lancelot Law Whyte, i sin bok "The unconscious before Freud" (1960) sier det slik: «The general conception of the unconscious mental processes was conceivable (in post-Cartesian Europe) around 1700, topical around 1800, and fashionable around 1970-1880…” . Alle kunstnere og vitenskapsmenn er i noen grad barn av sin tid og influert av historien, noe annet er neppe mulig. Det var selvfølgelig Freud også.
13. Jeg har ingen statistikk å støtte meg til (men det har kanskje du?). Er det en større andel selvmordere blant forfattere enn i andre yrkesgrupper?
    Ja, det er riktig. Noen yrker har en høyere forekomst av suicid, og kunstnere og forfattere (særlig poeter) er en av disse. Årsaksforholdene er diskutert. Man har satt søkelyset på bakenforliggende faktorer som er knyttet både til øket kunstnerisk kreativitet og til selvmord, som for eksempel bipolar lidelse (før manisk-depressiv sinnslidelse). Anbefaler Kay Redfield Jamisons bok "Touched with fire. Manic-depressive illness and the artistic temperament"(1993).
    
    
    _ _ _