Lesestatus

Hvis du spør meg om hva jeg leser for tiden, så svarer jeg: "Nja... jo...du skjønner det at jeg begynte på den... og så var det den... men da vet du... da !"
Jeg er for tiden en "vims": hopper fra den ene boka til den andre. Påbegynner, men avslutter ikke. Rastløst, uten riktig å vite hva jeg leter etter.
Jeg vet hva jeg ikke ønsker å lese. Nemlig "Ulysses" av James Joyce. Det var nærmest et nyttårsløfte å endelig lese den verdensberømte romanen. Men jeg innser nå at det ikke er mulig. Den gir meg ingen verdens ting! Jo, kanskje den gir meg mavesår. For makan!
Jeg vet at det er flere som har påbegynt den romanen enn de som har kommet i mål. Men det er egentlig en mager trøst for meg. For man har da dannelse for pokker! Man er da "danna" !
Nei, man er tydeligvis ikke det.
Jeg erkjenner for gud vet hvilken gang at pliktlesning bare er av det onde. Jeg har lenge visst at romaner som pensum kan være en prøvelse. Men da er det en eksamen som er gulroten. Nå har jeg for første gang også erfart at den selvbestemte pliktlesningen kan være en forbannelse.
Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å lese Ulysses. En skal aldri si aldri. Snarere tvertimot. Jeg sier heller at hvis jeg var innesnødd i en hytte langt inni ødemarken en treukers tid, uten radio, TV og Internett, og det var den eneste boka som var å oppdrive, så ville jeg muligens lese den ut. Muligens.
Jeg kyler ikke boka i veggen; ei heller oppfordrer jeg til bokbål. Neida. Jeg er meget behersket, og stolt av min selvkontroll, når jeg setter Joyce pent tilbake på plassen sin i hylla.
Samtidig er det det som en tung bør faller fra mine skuldre. Jeg kan igjen trekke frisk pust. Jeg kan igjen gå på jakt etter den gode gamle følelsen av leselykke.
Jeg må ærlig innrømme at jeg er vettskremt av tanken på å miste lesegleden. Men hysj! Ikke la oss si sånt høyt. Syv-ni-tretten. Bank i bordet!.