Da Bringsværd skulle hilse på Harald Grieg

(Forlagsdirektør Grieg)

Jeg lo høyt da jeg så denne situasjonen for meg:

"Som i en fjern døs hørte jeg at Sigmund Hoftun introduserte oss for den gamle kjempen. Heldigvis gikk jeg bakerst. Det var Jon som måtte hilse på ham først. Og Jon klarte seg naturligvis glimrende. Han er alltid suveren i slike situasjoner. Så er han da også blitt professor her og æresprofessor der, og formann i Kulturrådet og Statens Filmråd, og drar for øvrig verden rundt for Europarådet og FN og diverse internasjonale organer for å lære fremmede folkeslag gleden og nytten av rettsinformatikk og mye annet lurt og vanskelig. Så Jon var det heller ikke dengang noen direkte fare med. De to hilste på hverandre med de suverenes tilfeldige selvfølgelighet og med små høflige smil lekende rundt munnen. Jeg tror nesten de snakket litt sammen også.
"Og så har vi den andre delen av radarparet, da", sa forlagsredaktør Hoftun spirituelt - og mente meg. Jeg sto som sagt bakerst og nederst (i den altfor bratte og smale trappen), og der følte jeg plutselig at jeg hadde stått lenge nok. Så nå tok jeg resolutt et skritt opp for å komme mer på høyde med situasjonen. I det samme rakte Grieg hånden frem. Som et barket prosjektil  med skinnende mansjettknapp for den rett mot meg. Jeg kastet meg raskt til siden for ikke å bli truffet i ansiktet. Samtidig skyndte jeg meg å løfte min egen hånd, sånn passe skrått ut fra kroppen. Jeg bommet. Eller han bommet. Uansett: Vi bommet, begge to, på hverandres hender. Håndleddene, derimot, fant vi lett. En stund sto vi og tok pulsen på hverandre. Mens vi stirret hverandre dypt inn i øynene. Så vred vi oss løs - og uten et ord gjorde vi et nytt forsøk. (På samme måte som hvis bilen ikke vil starte en morgen og det kan hjelpe å gå helt inn på kjøkkenet igjen, før vi på ny går ut og prøver - mens vi later som om første forsøk ikke teller med, ja egentlig aldri har funnet sted.) "Dette er altså Bringsværd," sa Hoftun igjen, for også han prøvde å late som ingenting. Men heller ikke denne gang fikk vi det til. Vi bommet igjen. Spør meg ikke hvordan det er mulig. For egentlig er det jo slett ikke det. Imidlertid fikk jeg tak i tommelen hans. Gudskjelov, tenkte jeg. Og for å gjøre skaden minimal klamret jeg meg fast, mens jeg opptil flere ganger hvisket mitt eget navn og muligens adresse (jeg bodde den gang i Tøyengaten, husker jeg). Det hele var aldeles uvirkelig. Mest uvirkelig var det at Harald Grieg hele tiden sto dødsens alvorlig, uten å fortrekke en mine og uten å si et ord. Jeg tror ikke han sa sitt eget navn engang. Noe som jo også ville vært ganske unødvendig. Denne gang klarte jeg ikke å se ham i øynene heller. Jeg fant i stedet et punkt ved neseroten. Det stirret jeg intenst på. Mens jeg energisk ristet tommelfingeren hans . Og nå hadde han tydeligvis gitt opp, han også. For han lot seg villig beriste. Og etter en stund prøvde han ikke lenger å komme løs engang. Hvor lenge vi sto slik husker jeg ikke. Men jeg tror Sigmund Hoftun måtte trå til og skille oss... Siden la jeg merke til at Grieg alltid så forskende og litt undrende i min retning de gangene vi havnet i nærheten av hverandre (og hvor det - som nevnt - ikke lot seg unngå). Antagligvis må han ha oppfattet det som en slags sjelden og eksotisk frimurerhilsen, et hemmelig håndslag fra et medlem av et høyst gåtefullt og litt uberegnelig selskap. Lenge etter at han døde fikk jeg høre av Hoftun at han ofte hadde spurt om hvordan det gikk med meg og "hva er det egentlig han skriver for noe ?""

(Fra Erindringer om en forlegger. Forfattere om Harald Grieg, GNF 1994)