"Jeg vil gi et godt råd til alle litteraturanmeldere. Ta et stort ark papir og skriv med fete trykkbokstaver opp de ordene man hyppigst støter på i norske bokanmeldelser og forlagsannonser. Skriv med rødt blekk øverst på arket: OBS! STRENGT FORBUDT! OBS! Sett det opp med fire tegnestifter på veggen foran skrivebordet. Plaser det i ansiktshøyde, slik at man uvegerlig må se det hver gang man gløtter opp fra skrivemaskinen.
Listen må bl.a omfatte følgende adjektiver:
særpreget - eiendommelig - berikende - fengslende - utmerket - fortreffelig - festlig - inntrengende - positiv - dyptloddende - dyptpløyende - spenningsmettet - gudbenådetOg følgende stående vendinger:
"med bud til oss alle" -"med hensynsløs oppriktighet" - "umulig å legge boken fra seg" - "debut som gir løfter" - "noe av det beste som er skrevet" - "man rives motstandsløst med" - "man overgir seg på nåde og unåde" - "rager opp som en fakkel i en mørketid" - "holder vår interesse varm" - "plaserer seg blant de fremste".Hver gang et slikt ord eller uttrykk prøver å åle seg inn i en bokanmeldelse, bør det ringe en alarmklokke for kritikeren. Tangentene på skrivemaskinen bør gi ham et elektrisk støt. Og skyldbetynget bør han skotte opp og se skriften på veggen foran seg: Der står frasen på indeks. Aldri mer må han skrive at han har lest "en fin og inntrengende menneskeskildring"!
Gir man Fanden en eneste lillefinger av et ord, tar han snart hele sproget."
(Andre Bjerke: "Å kunne eller ikke kunne", H. Aschehoug & Co, 1970)
Ja, dette skrev Bjerke i 1952, og selv om noe av innholdet kanskje virker litt gammelmodig, så tror jeg advarselen fortsatt har sin berettigelse.
Takket være tehmemelck, fant jeg tilbake til boka som blant annet handler om fagenes forfall. Nå som jeg igjen skummer igjennom essayene, tenker jeg at André Bjerke var en streng og dødsens alvorlig pedagog. Heldigvis var han også leken og morsom.
På slutten av søttitallet gjorde jeg som Bjerke sa: skrev det på et A4-ark og hengte det på veggen på gutterommet . Jeg husker en kamerat kom på besøk. Han lurte på hva som var så viktig at det kvalifiserte til en overskrift i rød tusj. Så leste han hva som sto der, og utbrøt: "Jøss, da blir det ikke mye igjen av artikker'n din!"
Flere år senere, skrev jeg i et par år bokanmeldelser på frilansbasis, og jeg hadde Bjerkes råd i bakhodet. Skrev jeg bedre av den grunn? Neppe. Men jeg ble ihvertfall mer bevisst og grundig. Tror ikke jeg skrev dårligere.
Poenget er jo at man godt kan strø om seg med forslitte fraser i brev, leserinnlegg, blogger. Da er det ikke så nøye. Blogging er et venstrehåndsarbeide; en hobby.
Men vi burde vel kunne stille andre og høyere krav til en profesjonell anmelder ?
He he, det var morsomt - særlig den med "da blir det ikke mye igjen av artikker'n din!".
SvarSlettNår jeg tenker etter så leser jeg egentlig veldig få ordentlige bokanmeldelser. Jeg er veldig enig med deg om at fraser og begreper blir brukt opp. Det har noe med at språk aldri er verdinøytralt, men er avhengig av tid og situasjon hvor det skrives. Jeg tror hvilke fraser og begreper som får oss til å grøsse kan forandre seg med tiden. Noen fraser kan være fulle av kraft et år, for så å visne og bli helt klisjeaktige noen år seinere.
Når det er sagt så er det litt interessant å sammenligne det du skriver her med det jeg skrev om i denne bloggposten:
http://knirk.wordpress.com/2010/05/30/detronisert-bevissthet-hvem-skriver-klassekampen-for/
Jeg vet ikke om jeg synes det er noe bedre bruk av språket? Jeg tror jeg faktisk forestrekker "En berikende og spenningsmettet roman med hensynsløs oppriktighet" framfor "Her detroniserer bevisstheten om virkeligheten skrønens grenseløse flyt."
God helg!
Bra, knirk!
SvarSlett"Her detroniserer bevisstheten om virkeligheten skrønens grenseløse flyt." Hva betyr det? Tåkeprat.
Men jeg syns både Morgenbladet og Klassekampen etterhvert er blitt flinkere til å unngå fagtermer og fremmedord. Og godt er det.