Bipolar (en reprise)

Dette innlegget er skrevet for "bare" halvannet år siden, men det er den desidert mest leste bloggposten jeg har skrevet, så det kan være på sin plass å hente den fram fra arkivet. Jeg kan se av sitemeteret at det daglig fremdeles er de som finner fram til nettopp dette:

Virrvarr på Revolusjonært Roteloft har skrevet mye og velformulert om å ha en bipolar lidelse. Hun skriver åpent om innleggelser, selvmordsforsøk, opp- og nedturer. Ære være henne for det. Du skal ha en god del mot, og ikke minst en god del tillit til dine medmennesker på nettet, for å utlevere deg selv på den måten som hun gjør.
Jeg fikk selv den diagnosen for noen år siden. En godt voksen mann var jeg blitt, før man fant det for godt å klistre den merkelappen på meg. Husker ikke helt hva jeg tenkte, men det var sikkert “med blandete følelser” jeg tok imot den beskjeden.
En del vil føle det som en lettelse å få en diagnose. Har du en diagnose, kan leger og sosionomer, psykologer og pårørende slå opp i bøker og tabeller og finne fasitsvaret.
Her har vi det! Da må du gjøre sånn og ikke slik!
Det viktigste med en diagnose, er å få satt navn på det. Da forstår du at du ikke er alene. Du er aldri unik, når det dreier seg om sykdommer. Og hvilket navn satte man på det før ? Manisk depressiv. Og før det? Melankolsk? Ustabil?
Winston Churchill satte sin egen diagnose, og kalte det “My Black Dog”, når han etter en lang periode med nesten overmenneskelig livsglede og energi, sank ned i et apatisk mørke. Jens Bjørneboe medisinerte seg selv med alkohol og piller etter å ha avsluttet en bok. Etterhvert medisinerte han seg både før, i løpet av og etter arbeidet med bøkene.
Jeg leser på nettet at jeg skal unngå “kaffe, nikotin, alkohol, stress og… negative mennesker” i depressive perioder.
Takk og adjø. Jeg kan med andre ord la være å stå opp den dagen. Og den neste…
Men det jeg virkelig hater med depresjon, er at det er så livsfornektende. Jeg finner ikke et bedre ord for den tilstanden. Min fornuft sier at jeg må ta meg sammen. Min erfaring sier meg at det er ganske umulig. Og det gjør meg til et menneske man ikke kan regne med. Jeg blir upålitelig, - og det er virkelig ikke noe å være stolt av. Selvforakt avløser selvtillit. Glede avløser sorg, uten forvarsel; uavhengig av ytre hendelser Det er noe jeg må leve med.
Jeg har forsøkt med det som tabloid-pressen idiotisk nok kaller “lykkepiller”, men med null resultat. Alkohol hjelper, men bare i små mengder. Som de fleste har erfart, kommer det ingenting godt ut av store mengder alkohol. Du må gjerne drikke deg dritings i dagevis, men det har omtrent samme positive effekt som et mislykket selvmordsforsøk. Men det absurde er, at jeg ved flere tilfelle har sagt til folk at jeg er fyllesjuk, når jeg ikke har rørt en dråpe på lang tid, fremfor å forklare at jeg er bipolar. Det er faktisk langt mer sosialt akseptert.
Derimot har jeg hatt god erfaring med store doser B-vitaminer og omega-3 og mye frisk luft. Det høres fryktelig kjedelig ut og det kurerer ikke, men det sliper ned de skarpeste kantene på faenskapet.
God litteratur har også mye for seg. Men ikke når du er virkelig deprimert. Når du sitter nede i en mørk kjeller, er det det samme hva du leser.
Selv om “virrvarr” og jeg har samme diagnose, kan jeg ikke se at vi har så mye felles. Kanskje det er pga at hun er ei ung jente, og jeg en halvgammal mann.
Kjønn skal visstnok ikke ha så mye å si, når det gjelder de bipolare. Vi er ganske likestilte på dette området. Jeg tror derimot at alderen kan spille inn. Jeg har lært meg enkelte tricks med årene, som jeg gjerne skulle ha lært meg allerede i 20 årsalderen. Men å snakke om hvordan jeg hadde det dengang, til familie og venner, var simpelthen utenkelig.
Jeg er av en generasjon og et miljø der det ville ha vært dødfødt å bringe et tema som “voldsomme humørsvingninger” på banen. - Drekk ølen din, gutt, og slutt med den deppinga!
Det sies at de bipolare ofte er kreative. Da spør jeg: Er de kreative fordi de er bipolare? Eller bipolare fordi de er kreative? Eller er det hele bare en myte?
Som barn og ungdom, tegnet jeg til alle døgnets tider. Som gymnasiast var jeg med i skoleavis og dramagrupper. Da jeg gikk ut av gymnaset, var det lesing og skriving som tok nesten all min fritid. Sånn sett er det nok en plass for meg i den “kreative” båsen.
Det var en guds lykke at jeg hadde disse interessene. For jeg vet virkelig ikke hvordan det skulle ha gått om jeg ikke hadde den ballasten.
Særlig lesingen av skjønnlitteratur har hjulpet meg enormt. Det er ikke målbart. Vet ikke helt hvorfor, men jeg har min egen lille teori om at de skjønnlitterære forfatterne ofte er outsidere som oss, og derfor kan beskrive tanker og følelser som vi kjenner oss igjen i. Det gir en viss tilfredsstillelse å finne mening i det tilsynelatende irrasjonelle.
Leser du bekjennelsene til en Kafka, Hamsun, Sandemose, Borgen og andre, vil du kanskje ikke uten videre kalle dem bipolare, men intuitivt vil du forstå at de var ganske skakk-kjørte. Jeg skal banne på at de ville ha vært langt mer ulykkelige om de ikke kunne skrive.
Lesingen gir meg fortsatt mye glede, men jeg føler ikke tilnærmelsesvis den begeistringen som jeg følte som tenåring. Skrivingen gir meg heller ikke det samme som før. Det som en gang skulle bli et yrke, er redusert til blogging. Men det er bedre enn ingenting. Jeg hadde en pause i skrivingen som varte i 18 år! Riktignok kom det som en følge av at jeg gjennomskuet mitt begrensede talent som skribent, men derfra til å kutte det helt ut, var bare tåpelig. Og det fikk stygge konsekvenser. En periode var det så hinsides all fornuft at jeg fikk prestasjonsangst av å skrive “God Jul & Godt Nytt År” på julekort. Da er det kommet ganske langt.
Jeg undervurderte totalt hvilken mentalhygiene det er å uttrykke seg skriftlig!
Så selv om det ikke gir meg en følelse av lykke å skrive disse linjene, så gjør det meg iallfall litt sunnere. Jeg blir i hvert fall ikke dårligere av det. Skriveriet er igjen blitt en del av mitt liv. Som egenterapi.