"Imot kunsten" av Tomas Espedal

Forf.: Tomas Espedal (f. 1961)
Bok: Imot kunsten, - notatbøkene
GNF, 2009
Sideantall: 164
---
Dette er ingen omfangsrik roman, men den handler om veldig mye. Om død, og tap, foreldreansvar, om å bo og å flytte, om savn og utilstrekkelighet. Om de usynlige trådene som går fra generasjon til generasjon. Fellestrekkene. Arven.
Geografisk er det også en Bergens-roman:

"Han snudde seg og krysset Torgallmenningen... gikk over Ole Bulls plass, forbi Hotel Norge, over Festplassen i retning jernbanestasjonen og Danmarksplass."

Boken er fortalt i jeg-form, og dette "jeg" heter Tomas Espedal, han er forfatter og alenepappa til en 15-årig datter. Han vil være en god far for henne, og i sin iver vil han også være en god mor! Det må jo skjære seg.
Det hender han blir hjemsøkt av sin avdøde mor om natten. Da står hun ved fotenden av sengen og betrakter sin sønn, som nå er voksen. Hun ser på ham og sukker. Han registrerer dette i halvt våken halvt drømmeaktig tilstand. Men han er ikke skremt.

Noe som går igjen i Espedals bøker, er at han setter forfatteryrket opp imot "vanlige" yrker. Sant å si, virker det som om han har dårlig samvittighet for sitt yrkesvalg. Det må rettferdiggjøres. Men forfatteriet kan også være et håndverk:

"Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der; virkeløse hender og tunge sko som tramper over gulvet uten å lage en lyd. Setningen skinner. Hard som stål."

Han vil skrive om sin mors død. Men makter det ikke. Han som har utlevert seg selv og andre i flere selvbiografiske bøker, møter en uoverstigelig grense i beskrivelsen av morens død. Skrivingen som mentalhygiene; egenterapi, spiller fallitt.
Det er ingen oppsiktvekkende handling i denne boka. Han scorer mest på språk og stil. Språk og stil forandrer seg også underveis. Korte, avhugne setninger går over i lange, fortellende. Iblant kan en slik setning bli til et dikt:

"Om morgenen tåke. Den damper bort blir hengende igjen som rester vannflekker i rosebladenes krøller det våte håret bundet bak i en hale og holdt fast med den ene hånden så hardt at du skriker stillheten utenfor, kom."

På en skala fra 1 til 10, gir jeg Imot kunsten en 6'er.