mandag 1. februar 2010

"Imot kunsten" av Tomas Espedal

Forf.: Tomas Espedal (f. 1961)
Bok: Imot kunsten, - notatbøkene
GNF, 2009
Sideantall: 164
---
Dette er ingen omfangsrik roman, men den handler om veldig mye. Om død, og tap, foreldreansvar, om å bo og å flytte, om savn og utilstrekkelighet. Om de usynlige trådene som går fra generasjon til generasjon. Fellestrekkene. Arven.
Geografisk er det også en Bergens-roman:
"Han snudde seg og krysset Torgallmenningen... gikk over Ole Bulls plass, forbi Hotel Norge, over Festplassen i retning jernbanestasjonen og Danmarksplass."
Boken er fortalt i jeg-form, og dette "jeg" heter Tomas Espedal, han er forfatter og alenepappa til en 15-årig datter. Han vil være en god far for henne, og i sin iver vil han også være en god mor! Det må jo skjære seg.
Det hender han blir hjemsøkt av sin avdøde mor om natten. Da står hun ved fotenden av sengen og betrakter sin sønn, som nå er voksen. Hun ser på ham og sukker. Han registrerer dette i halvt våken halvt drømmeaktig tilstand. Men han er ikke skremt.

Noe som går igjen i Espedals bøker, er at han setter forfatteryrket opp imot "vanlige" yrker. Sant å si, virker det som om han har dårlig samvittighet for sitt yrkesvalg. Det må rettferdiggjøres. Men forfatteriet kan også være et håndverk:
"Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der; virkeløse hender og tunge sko som tramper over gulvet uten å lage en lyd. Setningen skinner. Hard som stål."
Han vil skrive om sin mors død. Men makter det ikke. Han som har utlevert seg selv og andre i flere selvbiografiske bøker, møter en uoverstigelig grense i beskrivelsen av morens død. Skrivingen som mentalhygiene; egenterapi, spiller fallitt.
Det er ingen oppsiktvekkende handling i denne boka. Han scorer mest på språk og stil. Språk og stil forandrer seg også underveis. Korte, avhugne setninger går over i lange, fortellende. Iblant kan en slik setning bli til et dikt:
"Om morgenen tåke. Den damper bort blir hengende igjen som rester vannflekker i rosebladenes krøller det våte håret bundet bak i en hale og holdt fast med den ene hånden så hardt at du skriker stillheten utenfor, kom."
På en skala fra 1 til 10, gir jeg Imot kunsten en 6'er.

5 kommentarer:

  1. Tenker ikke sånn, Sesselja!

    SvarSlett
  2. Denne har jeg så lyst til å lese, og nå fikk jeg enda mer lyst. Jeg leste Dagbok og likte den godt.
    Jeg skal virkelig kjøpe denne. Til odel og eie.

    Det er interessant det han skriver om forfatter som yrke. Jeg tenker at forfatteryrket ofte blir romantisert. At man sitter og er inspirert hele tiden. Men jeg vil tro at det mye hardt arbeid, mye disiplin og mye kjedelig flisespikkeri ved siden av den kreative delen.

    SvarSlett
  3. Tomas Espedal har flere korte bøker, du burde lese 'Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv' - om et år kan du gi ut 'Les. Eller kunsten å leve et rolig liv med poesi.' Ellers må du selvsagt ha tvi tvi med et prosjekt som på meg ville ha virket som en tvangstrøye; et helt år uten en tykk, kronglete bok?!

    SvarSlett
  4. Det finnes mange kronglete romaner på 200 sider!
    Jeg har lest Gå! Og syntes det var en bedre bok enn Imot kunsten.

    SvarSlett

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !