Dobbelt-anmeldelse i Aftenposten

To forfattere med omfattende innsikt i bokbransjen med underholdende, velskrevne romaner som frister til leting etter paralleller i virkeligheten. Halfdan W. Freihow: Du er ikke sann , Font Forlag og Tom Lotherington: Delt løsning, Aschehoug
«Enhver likhet med hendelser som har funnet sted, ville nærmest være skandaløst.» Slik heter det i et notat Lotherington har innført før romanteksten i sin bok Delt løsning. Han forsikrer at boken er basert på fantasi.
En tilsvarende bemerkning må vi anta også Freihow kunne ha levert. Freihows sentrale plot i det han selv kaller en «intelligent underholdningsroman», Du er ikke sann dreier seg om så vel korrupsjon og juks fra forleggere side som årelangt morfinmisbruk hos en anerkjent forlagsredaktør. Lotherington nærmer seg (antagelig) virkeligheten mer bokstavelig ved å dreie noe av oppmerksomheten mot det som antagelig burde vært håndtert som en politisk skandale mer enn det ble: mulig fanteri omkring meteorologiske påstander om Hurum-alternativet før valget av hovedflyplass.
Men det er forlagsfolk og forfattere det i hovedsak dreier seg om i de to romanene som nå foreligger omtrent samtidig, skrevet av forfattere med omfattende innsikt i bokbransjen.
Lotheringtons figur Gaute Yttring representerer det glade gjennomsnitt av norske forfattere med bøker som bare er «ganske gode». Hans viktigste skrift er for øvrig den årlige ansøkning om stipend. Og selv om han aldri ble særlig velhavende av sitt litteraturskriveri, så er det «like vanedannende som andre rusmidler, vanskelig å slutte med når du første har begynt». Egentlig er det ikke skrivingen, men publiseringen man blir avhengig av. Slik også med Gaute som er 36 år når romanens handling utspiller seg i 1999, like før det illevarslende millenniumsskifte. Han blir med i en ordning der forfattere som ikke utgir stort blir satt i arbeid for å gjøre seg «fortjent» til stipendiet, og blir satt i jobb som ulønnet assistent for en av Stortingets parlamentariske ledere. Dette fører ham etter hvert til skumle papirer omkring klimamålinger på Hurum.
Lotherington får mye moro ut av dette, satirisk og fornøyelig, både om bokbransjen og politikken. «Forfatter Yttring kunne bebreides for aldri å ha skapt et mesterverk,» skriver Lotherington. Det har han heller ikke selv gjort med denne boken, men underholdende er det.
Freihow på sin side beveger seg mer direkte inn i forleggeriets intrigante verden, der figurene - som det er fristende å se etter levende paralleller til - legger mer vekt på makt og innflytelse og penger og prestisje enn det litterære. Det viktigste blir å holde fast på den makt og prestisje et gammelt familieeiet forlag bærer på og som innebærer at man ønsker og øver alt ondt for konkurrenten over plassen. Eller på de solide forskuddene man kan få for uskrevne bøker, som iblant i hovedsak egentlig er skrevet av forlagsredaktøren. Eller å få skapt tilstrekkelig oppmerksomhet omkring utgivelsene til at det blir bestselgere av dem.
Freihow skriver utsøkt norsk og kommer nok i mål et hestehode foran i den tvekampen som skjebnen har lagt opp til mellom de to velskrivende forfatterne.
(SVEIN JOHS OTTESEN, Aftenposten)