"Nær Combray ligger kirken Saint-André-des-Champs, og Proust velger å la den speile Frankrike, dets folk og historie. Saint-André-des-Champs har en portal med et mylder av gotiske skulpturer - jødiske konger, helgener, engler og selveste madonnaen.
Skaperne av disse verkene - ukjente kunstnere som forlengst er døde - har hatt folk fra trakten som modeller, og disse modellenes sønner og døtre bor stadig i landsbyen der kirken står. Går man langs landsbygaten møter man statuene i kjøtt og blod, for så i neste øyeblikk å se dem i stein i kirken.
Kirken er garantien for slektenes liv og fornyelse. Den binder sammen de forskjellige skiktene i samfunnet. Dens uskrevne morallover er sant demokratiske, for de gjelder i samme utstrekning for høy og lav. Fortelleren føler seg hjemme i sin tilværelse når han i sine omgivelser finner trekk som er uttrykt i statuene. I Albertine, som vil komme til å bli hans store kjærlighet, gjenkjenner han en bondepike i stein i portalen. Saint-Loups panne og utmeislede nesebor har sine paralleller i stein i kirken. Når verdenskrigen kommer og unge menn fra landsbyen dør i skyttergravene, forekommer det fortelleren at steinenglene stiger ned fra sine fundamenter og blander seg med soldatene.
Saint-André-des-Champs er en metafor for Prousts roman. “På sporet av den tapte tid” er bygget med en katedral som modell (min uth.). Når man oppdager det, hører man snart den triumferende lovsangen til skjønnheten inne under hvelvene."
(Å lese Proust)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !