"Veien" av Cormac McCarthy

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om hva Veien handler om, for det er det så mange som har gjort. Vil bare si at det er en såkalt dystopi, der vi følger far og sønn stadig underveis, på veien, noen år etter Den Store Katastrofen. Det er en daglig kamp for å overleve, og her som i No Country for old men blir helt alminnelige mennesker utsatt for voldsomme utfordringer.
Det virker som om McCarthy vil si at du og jeg besitter usedvanlige ressurser, som vi knapt nok vet finnes. Men blir vi satt på prøve, oppdager vi hva som egentlig bor i oss.
Men forfatteren synes visst ikke at det skal gå hverdagsheltene godt av den grunn. Livet er urettferdig og tilfeldighetene råder. Det er håpløst, men la oss gjøre så godt vi kan.
Språket til McCarthy er skåret inn til beinet, og alt som er overflødig er fjernet. I dialoger har han også fjernet anførselstegn. Uvant, men det funker. En setning som: "Det får du ikke lov til", ropte han indignert og himlet med øynene. Nei, den finner du ikke her. Kanskje et "sa mannen" i første replikk, og deretter samtalen slik den har foregått; den ene replikken avløser den annen. Nakent, enkelt, effektivt.
Den særegne stemningen i boka blir sittende i kroppen en god stund etter at siste side er lest.
Anbefales!

Oversetteren heter Knut Ofstad. Jeg vet ikke hvor i landet han kommer fra, men jeg måtte ihvertfall slå opp i ordbok for å finne ut hva han iblant mener.
Ord som starr, chert, veit, tønder er ikke i mitt vokabular.