Jan E. Hansen har skrevet om Arne Hestenes og hans siste leveår:
“Den dødssyke mannen demonstrerte noe som den oppegående artisten aldri hadde åpenbart i utide: Omsorg, takknemlighet, ydmykhet og beundring.
Men snerten var der til det siste. En borddame som ikke skjønte hvor elendig hans hørsel var, fikk høre dette:
- Skjønne kvinne, jeg hører nu så dårlig at jeg må be Dem tale høyt og tydelig inn i munnen på meg!
Så fikk han laget en setning den dagen også."
Min forhenværende svigerfar pleiet omgang med Arne Hestenes (han jobbet sammen med Olav i noen år), og i den anledning fikk jeg den ære å spise lunsj med dem begge - sammen med bl. a. Elsa Lystad om jeg ikke husker feil!) Jeg skulle ønske jeg var noen år eldre den gang, men jeg minnes det med kjære, sterke og inspirerende minner. Akk ja sann.
SvarSlettDet er klart det er fint med slike minner.
SvarSlettJeg tror også Jan E. Hansen ønsker at han var eldre dengang. Han er født på 60-tallet, - men skriver som om han gikk i samme klasse som André Bjerke, Odd Eidem og Ferdinand Finne.
Og dessverre finner noen slikt både provoserende og uhørt ...
SvarSlett