Den som har en smule oppdragelse - eller dannelse, om man vil - vet at det ikke er særlig snilt å lese andres brev. Altså brev som ikke er adressert til deg. Ikke desto mindre, er det merkelig nok akseptert hvis brevene er utgitt i bokform! Det er private brev som aldri var tenkt å offentliggjøres for en 3., 4. eller 5-mann.
Jeg har noen sånne bøker i mine hyller. Og det er ikke fritt for at jeg føler meg litt som en "kikker" når jeg leser Hamsuns brev til Marie, Bjørneboes brev til sin bror eller Kiellands tiggerbrev til Bjørnstjerne.
Hvis jeg sier høyt til meg selv: Dette er kulturhistorie!
Eller: Synd at vi har mistet evnen til å skrive så gode brev idag!
Letter det min samvittighet ?
Ja. (Under tvil.)
Vær hilset kjære bokdranker.
SvarSlettMontro om flere av disse fordums skriblerier i brevform er forfattet med tanke på offentlig lesning en gang i fremtiden.
Forøvrig sier jeg meg saktens enig; å lese andres brev er ikke snilt. Det å sette seg ned med f.eks. Bjørneboe "Brev i utvalg" gir en ambivalent følelse - men sladder, historier og beretninger av privat karakter har en viss appell til folk flest ser det ut til. Samme hvor velskrevet det er, er det fremdeles sladder. Ved nærmere ettertanke, tror jeg ikke jeg bryr meg.
Ellers berømmer jeg din innbydende og spennende blogg.
Eders ærbødigst Sorte svane.