Selv om denne bloggen ikke har eksistert i mer enn halvannen måned, så kan vi allerede nå konstatere visse tendenser. Det er påfallende mye selvmord, alkoholisme, depresjon og forvilelse her.
Og mer skal det bli!
Dét er ikke Dipsolitteratens feil. Verdens Litteraturhistorie kunne like godt hete Verdens Lidelseshistorie.
Jeg skal ikke våge meg inn på om det statistisk finnes flere alkoholikere eller flere selvmordere blant forfattere, enn f eks blant likningsfunksjonærer.
Men vi vet at forfatterne er så langt mer synlige!
"Og mer skal det bli!" Det lover godt. For jeg er av samme mening som Cormac McCarthy som sier at han "is not a fan of authors that do not deal with issues of life and death".
SvarSlettNei, nettopp! Og for enkelte forfattere har det virkelig handlet om "liv og død". Deres mentale helse har stått på spill. Det er når de har mistet skaperevnen, eller "gjennomskuet" sin talentløshet, at deres identitet rakner; alkoholismen blomstrer og vanviddet bryter ut. Da er selvmordet en mulighet.
SvarSlettTrist, men sant.
Da jeg så overskriften, og bildet av renneløkken og wiskeyen, ble jeg litt engstelig for at du skulle logge av og droppe bloggen allerede. Det ville vært for gæli å slutte av noe som har begynt så godt. :-)
SvarSlett