Bergljot Hobæk Haff

Bergljot Hobæk Haff er en mediasky forfatterinne. Men det er ingen grunn til å overse hennes forfatterskap.
Her har jeg sakset litt fra nettet for at dere skal bli bedre kjent med henne.

”Det skrives om Hobæk Haff at hun lever tilbaketrukkent og beskjedent; hun blir aldri noen TV-kjendis, og slik vil hun ha det. I et intervju med Fredrik Wandrup i denne avisa har hun likevel fortalt en del om seg selv. Hun regner seg som antiautoritær sosialist, og har opplevd litt av hvert:
- Etter krigen vanket jeg i mange år i et nokså bohempreget miljø, fullt av kunstnerspirer, forfattere og filosofer. Jeg prøvde så vidt stoff også, men det hadde ingen tiltrekning på meg. Alle måtte liksom prøve. Men ingen ble stoffmisbrukere.
Det var mer et eksperiment man skulle igjennom. Jeg skulle ha skrevet mer enn jeg har gjort, men selve livet har tatt mye tid. Det er sannelig anstrengende nok. Jeg har vært igjennom to ekteskap og flere forhold som har stjålet mye av konsentrasjonen fra meg. Men disse opplevelsene har selvsagt også gitt inspirasjon.
Barndommen hennes var preget av alt annet enn bohemliv. Faren var teolog og underviste ved Oslo lærerskole. Bergljot Hobæk Haff ble lærer selv også, flyttet til det glade København, og i det ene av ekteskapene fødte hun en datter. Etter et par tiår i Danmark reiste hun hjem til Oslo, der hun fortsatt bor og der hun har sin familie. Datteren, Marianne Hobæk Haff, er professor i fransk språk ved Klassisk og romansk institutt ved Universitetet i Oslo. Et av barnebarna har gjort politikerkarriere: Hilde Singsaas var politisk rådgiver i Barne- og familiedepartementet før Thorbjørn Jagland lot Kjell Magne Bondevik komme til makten.
Flere av mormorens bøker burde kanskje vært obligatorisk lesning for politikerne som prøver å styre dette landet. For hun har mye å fortelle:
- Jeg har skildret mange maktfulle mennesker som styrtes ned fra selvforherligelsens tinder. Det er ingen tilfeldighet.
Selv står jeg på utskuddenes og tapernes side. Jeg har ingen dragning mot seiersrusen. Suksessen er alltid banal.
Nederlaget er mer interessant. Men det må være et ordentlig nederlag. Det er alltid betagende med noe stort og vakkert som går under. Jeg føler meg like fremmed for storborgerlighet som for småborgerlighet, alle deres gjerninger og alt deres vesen.”

En flyktende dikter krysser sitt spor
Dagbladet 08.07.1996
ØYSTEIN ROTTEM
Del: 1 Side: 4
Emne: LITTERATUR|ANMELDELSER

«Skammen». Gyldendal. 423 s. Kr 278. Bergljot Hobæk Haff er en litterær vagabond. Derfor er «Skammen» fascinerende lesning.

Året er 1914. En sjømann går i land. Forteller rederen at han har tatt sin beslutning fordi han har hatt en visjon om kommende storkatastrofer til sjøs og til lands.Han anholder rederen om hans vanføre datters hånd.
Og den fordums glade laks overgår snart alle i religiøs nidkjærhet og blir pott og panne i den lille bygdas lavkirkelige liv.
Andreas heter han, Augusta heter hun. Tre barn føder hun ham. Under spanskesyken blir både hun og to av barna revet vekk. Tilbake sitter Andreas med den vidløftige datteren Maria.
Åpenbaring En ny prest kommer til bygda. Både som forkynner og i kraft av sin framtoning blir han en torn i øyet på bygdas menighet. Andreas forsøker å få ham fjernet.
Men i den nittenårige Marias øyne er han en åpenbaring. Mot sin fars vilje framtvinger hun et giftermål. Da er hun allerede gravid.
Vemund heter presten. Han kommer fra en liten husmannsplass i Telemark. Er eldste sønn i en stor søskenflokk som holdes strengt av en far som etter hvert blir mer og mer sinnsforvirret. 17 år gammel flykter han hjemmefra. Blir tatt hånd om av en prest ved navn Quisling (!). Ved gode menneskers hjelp kan han begynne å studere teologi. Kallet til prest føler han ikke, men i et uforsiktig øyeblikk har han lovet sin mor å bli det. Med to doktorgrader bak seg og med musikk som sin altoppslukende interesse prøver han å utføre sin prestegjerning så godt han kan.
Tre barn får Maria og Vemund før ekteskapet utvikler seg til et sant helvete. En gutt og to jenter. De siste er et tvillingpar. Idun kalles den ene. Hun er den som i en alder av 56 år sitter og fører i pennen den familiekrønike som utgjør romanen «Skammen».
Det er hun som på papiret gir nytt liv til sine foreldre og besteforeldre, tanter og onkler, grandtanter og grandonkler og alle de andre personene som befolker dette myldrende raritetskabinett av en roman. Ja, det er i sannhet en forunderlig gjeng hun presenterer oss for. Hver på sitt vis særlinger og einstøinger, besatt av religiøs, politisk eller annen galskap. Flyktninger som desperat forsøker å finne seg til rette i tilværelsen. Forhåndsbestemt til å råke ut i konflikter og rammes av tragedier. De fleste går det da også ille.
Fortelleren utgjør i så måte ikke noe unntak. Hun er familiens svarte får. Etter at hun ble tvunget til å gi fra seg et barn hun fødte i dølgsmål - frukten av en lidenskapelig ungdomskjærlighet - har hennes liv artet seg som en evig flukt, både i bokstavelig og overført forstand. I skrivende stund er hun pasient på en psykiatrisk institusjon.
Bøker har hun skrevet og utgitt før. Nå sitter hun og samler trådene i sitt eget og sin egen slekts liv. Hun har tatt vare på notater og dagbøker. En særlig viktig rolle spiller noen dagbøker og et utkast til et «forsvarsskrift» som faren har etterlatt seg. Han ble dømt for å ha fraternisert med tyskerne under okkupasjonen, og krigsårene spiller i det hele tatt en viktig rolle.
Romanen pendler mellom nåtid og flere tidsplan i fortida - uten å skjele til kronologi og ytre sammenheng. Rent bortsett fra det er det en god, gammeldags roman, en familiekrønike med alle de ingredienser på plass som hører sjangeren til: hat og kjærlighet, liv som går på skjeve, og drømmer som går i vasken, nidkjærhet og religiøse anfektelser, politikk og forretninger - en roman full av dramatikk og tragedier. Som sådan byr den på umiddelbare lesegleder. Det er m.a.o. en roman man svelger i seg, selv om den til tider kan føles som en vel stor munnfull.
Som seg hør og bør handler den om slektsdemoner som hjemsøker ledd etter ledd av skadeskutte flyktninger.
Den er skrevet med autoritet og fast hånd. Fortelleren flytter rundt på brikkene i sin historie etter forgodtbefinnende, foregriper handlingen med frampeik av ulikt slag samtidig som hun holder leseren i ånde ved i første omgang å si A, men ikke B, kommenterer handling og personer, knytter refleksjoner over eget liv til framstilling av fordums hendelser som kaster lys over dette, osv.
Metaroman På sitt vis er det også en metaroman i den gamle autorale stilen. At Bergljot Hobæk Haff er en av våre dyktigste historiefortellere visste vi fra før, og «Skammen» er et nytt bevis på dette. Alle tragedier som beskrives til tross er dette en lekelysten overskuddsbok der forfatteren strør omkring seg med språklige hentydninger og pussigheter, som når hun lar en av romanens mest nidkjære predikanter bære navnet Ånon Sakariassen.
Om man vil kan man også lese boka som et forsøk, ikke bare fra fortellerens, men også fra forfatterens side, på å samle trådene.
Gjennomgående motiver og temaer vendes her på nytt, stedvis også med temmelig åpenbare anknytninger til tidligere bøker. I «Skammen» krysser både Idun Hov og Hobæk Haff sine spor. Biter fra et broket liv og et broket forfatterskap faller på plass. En «lykkelig slutt» peker ut nye veier. I Hobæk Haffs forfatterskap har veien alltid vært målet. Derfor vet vi heller ikke hvor vi har henne. Hun er en litterær vagabond. Det er også derfor «Skammen» er fascinerende lesning.