Bibliotekaren

(en novelle-stafett)

Den første halve timen var Benjamin nervøs. Han var klønete, dirret ørlite på hendene og håndflatesvette etterlot seg våte avtrykk på disken. Men gudskjelov var data-teknologien med ham denne dagen. Når han førte strekkoden over det hvite punktet, svarte det med et Biip som først lød unaturlig høyt i det stille lokalet, men som etterhvert føltes helt naturlig. Det var som han ikke hadde gjort annet. Etterhvcert klarte han til og med å smile, helt naturlig, mot lånetakerne.
Han tok imot bøker. Biip. Leverte ut bøker. Biip.
15 års utdannelse gjorde ham kvalifisert til høre disse biipene. En kassadame på Rimi gjør det samme, tenkte han. Men nå, fem minutter før de skulle stenge, var Benjamin en lykkelig mann. Hans første dag som biblotekar var snart over.
Hvor lykkelig Benjamin derimot kom til å være i morgen tidlig, når han i gjen skulle åpne utgangsdøra, gå ut av den, stenge og låse den etter seg, ja, det våget han ikke å ha så store forhåpninger om. Han hadde nesten ikke gått ut i det siste, hadde følt seg merkelig urolig og ikke følt for å gå ut. Det var egentlig best å være inne. Omgang med mennesker var nesten litt oppskrytt, etter Benjamins mening.

Men ikke for det, han hadde da egentlig en uvanlig stor omgangskrets, når han tenkte etter. Og ikke var det noen vanlige A4-typer heller. Nei, dette var mennesker med erfaringer, mennesker med de mest forskjellige livsvillkår og sjelstilstander. Mennesker som hadde interessante historier å fortelle. Og at de alle kunne rommes i de mange bokhyllene hans, og bare plukkes fram når det passet Benjamin, var jo heller ikke noen ulempe.

Det var noe annet det, enn disse påtagelig uinteressante menneskene man alltid møtte så fort man gjorde seg til og skulle praktisere sine sosiale ferdigheter. Men med en jobb på et bibliotek kunne han i hvert fall føle nærværet av de dype og ekte individene rundt seg i hyllene. Behold den tanken i hodet, sa Benjamin til seg selv, så skal det nok gå greit å gå til jobben i morgen også.
Døh!, sa en stemme foran skranken. Stemmen tilhørte en gutt i tenårene. Døh, harru noe av han derre Ambjørnsen!?
Vi har mer enn tyve utgivelser av Ingvar Ambjørnsen, tenkte Benjamin. Til sammenligning har vi stakkarslige TO bind av Strindberg.
- Vi har ganske mye av "han derre" Ambjørnsen, svarte Benjamin. Til sin forundring var det kommet noe nedlatende i stemmen hans.
- Ja du skjønner vi skal ha særoppgave, åsså har jeg valgt Ambjørnsen, da, for han er så kul.
- Javel, svarte Benjamin litt spisst, og når skal særoppgaven leveres ?
- Imorra!
- Jasså du, sukket Benjamin. Burde vel ta den tynneste Pelle og Proffen-boka da, hvis du ska rekke å lese noe på den korte tida. Litt seint å begynne å orientere seg når det bare er én dag igjen.
- Neida, svarte gutten, dette her har jeg kontroll på, skjønner du. Man må bare være litt smart og ikke velge vilken gammal treig forfatter som helst. Jeg sa jo at Ambjørnsen var kul. Han er med, liksom. Hjemmesida hans har alt man trenger for å skrive særoppgave, så jeg er nesten ferdig allerede. Hvordan er det med Strindberg? Han rakk vel ikke å fikse noe hjemmeside han, før han tuppa av på søttenhundretallet en gang. Så nå behøver jeg altså bare å bla litt i en bok av Ambjørnsen, så er særoppgaven i boks. Ja, og så må jeg jo ha med meg boka og vise den fram på skolen selvfølgelig. Se om du kan finne Hvite niggere eller noe sånt, da blir nok lærern min fornøyd. Så er det bare for meg å plukke litt av teksten om den boka fra hjemmesida. Altså jeg synes ikke bøkene til Ambjørnsen er kule. Hvordan skal jeg vite det? Jeg har jo ikke lest noen av dem. Jeg synes bare han er litt kul som har skjønt at han kan hjelpe oss som må sitte og slite med særoppgaver. Tenk så mye tid vi kunne gått glipp av, som vi kan bruke til å spille World of Warcraft i steden!

Benjamin var et følsomt menneske. I møte med så mye ungdommelig respektløshet og sløvsinn, følte han plutselig en avmakt av galaktiske proporsjoner.
Han så lenge på unggutten, mumlet:
- Et lite øyeblikk!
Så gikk han bort til nærmeste vindu, åpnet det og satte seg i vinduskarmen. Han så fremfor seg i to sekunder før han lot seg falle baklengs mot asfalten som lå åtte etasjer under ham.

THE END