Belinda Bauers "Nysgjerrigper"

Ubehagelig bra av Belinda Bauer

Britiske Belinda Bauer fikk sitt internasjonale gjennombrudd allerede med debutromanen Blacklands. Hun er i første rekke romanforfatter, dernest – og nærmest ved en tilfeldighet – er hun krimforfatter. Nå har hennes siste krim «Rubbernecker» kommet på norsk, med den noe tamme tittelen «Nysgjerrigper».

 Patrick begynner på anatomistudiet som 18-åring, til tross for et handicap: Han lider av Aspergers syndrom, en form for autisme, som kan arte seg på flere vis. I Patricks tilfelle innebærer det at han hater berøring, unngår øyekontakt, blir gjerne innesluttet og mangler empati. Han skjønner ikke ironi, men tar alt hva folk sier bokstavelig. Ikke rart at han misforstår omverden, slik omverden misforstår ham. I tillegg synes han besatt av døden.

Det siste har nok sin forklaring i at faren hans bokstavelig talt ble revet bort fra ham, da han var liten. I det ene øyeblikket strakte faren hånden ut etter ham, i det neste var han borte. En «Hit-and-run» som aldri ble oppklart, og en ulykke som Patrick aldri helt har klart å forsone seg med.

Hans medstudenter tar sikte på legestudiet, men vår «helt» har ikke slike ambisjoner. Han vil vite hva døden er: «Det som forandrer seg mellom her og der. Mellom liv og død. Jeg kan ikke føle det; jeg vil se det. Jeg vil vite hva det er.» 

Leserne blir med inn på disseksjons-laboratoriet sammen med Patricks studenter, der likene ligger på rekke og rad. Det er ingen udelt fornøyelse for oss, kan man si, siden Bauer går ganske detaljert til verks i sine beskrivelser av hvordan de skjærer, sager og snitter seg igjennom hver bidige kroppsdel tilgjengelig. På brettet ligger de jordiske levningene etter «Objekt nr. 19», som i sin tid donerte kroppen sin til medisinsk forskning. Etterhvert som de avdekker lag for lag av objektet, avdekkes også hemmeligheter om avdøde, og Patrick begynner å mistenke at nr. 19 ble myrdet. En mistanke han burde ha holdt for seg selv, men det er umulig for han som alltid søker etter sammenheng og orden i tilværelsen. 

Parallellt med Patricks historie, følger vi tankene til en middelaldrende, komatøs pasient som sykehuspersonalet har regnet som tapt for denne verden. Han lytter til stemmene rundt seg, og panikken stiger i ham når han ønsker å våkne, men ingen muskler lystrer. Om det var ubehagelig for oss å være i disseksjonssalen, er det direkte opprørende å tenke seg hvordan denne komapasienten har det. Hjernen er klinkende klar, og han får med seg hvert ord som blir sagt både til og om ham, men han evner ikke å gi fra seg et livstegn. Tilstanden blir ikke bedre av at han tror mannen i sengen ved siden av, ble tatt av dage. Av legen! 

Patrick blir ikke trodd av noen. Hittil har man knapt nevnt Aspergers, men nå blir sykdommen brukt mot ham. Attenåringen er derimot vant til å stå alene mot verden, og hans utholdenhet og tapperhet imponerer oss.

Belinda Bauer har skrevet en original krimhistorie med et troverdig persongalleri og en høyst uvanlig hobbydetektiv. Men dette var bra, - ubehagelig bra!

---