tirsdag 13. november 2012

Dipsolitteraten intervjuer Jørn Lier Horst

(Et lite utsnitt av Jørns boksamling.)

I motsetning til de aller fleste krimforfattere, så har denne forfatteren også erfaring som politimann. Det er neppe noen ulempe å vite noe om hva man skriver om.
På relativt kort tid har han da også blitt en av Norges mest populære forfattere, og han svarer veldig godt for seg i dette intervjuet.
Jeg tipper at Jørn Lier Horsts roman Jakthundene, blir å finne under mange juletrær i år.




1. La oss – før vi begynner selve avhøret – spørre om hvorfor du fortsatt er politimann ? Det er jo åpenbart at du nå kan leve av å være forfatter på heltid.


Jeg tenker på jobben som etterforskningsleder som noe mer enn en inntektskilde. Det er nærmest en livsstil som byr på nye utfordringer hver dag.

Det å være politimann gjør at jeg får slippe inn bak sperrebåndene. Gå over dørterskler og i fotspor jeg aldri har trådt i før. Bevege meg på åsteder og gå i sporene til gjerningsmenn og ofre. Se restene etter en nådeløs kamp. Tre inn i rom som har vært lukket og byr på uutforskede hemmeligheter. Det er dit jeg liker å ta med leserne. En del av jobben min er å bli kjent med drapsmenn og voldtektsmenn, å sette meg inn i hvordan de tenker. Snakke med kriminalitetsofre og pårørende. Det er erfaringer som bidrar til å skape en autentisk nerve i bøkene mine.


2. Er din romanhelt William Wisting et kamuflert selvportrett ?

Jeg har tegnet et bilde av William Wisting som  en rettsindig og god politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske. Han er en omsorgsfull og bekymret etterforsker, uten høye tanker om seg selv, med et samfunnsengasjement utover det individuelle og et ektefødt engasjement for sine medmennesker. Han er en erfaren politimann som kjenner mørket i menneskesinnet. Han lever i et samfunn i endring, med utfordrende tider for norsk politi, og gjør sitt beste for å bekjempe kriminaliteten som flommer over oss. En mann med samvittighet, integritet og menneskelighet, og tro på at han kan være med på å skape en bedre verden. Med andre ord: Et slikt menneske vi alle både kjenner og setter pris på. Å påberope et kamuflert selvportrett vil med andre ord være selvskryt …


3. Du ble tildelt Bokhandlerprisen ifjor for Vinterstengt, og er også i år nominert, denne gang for Jakthundene. Hvilken betydning har litterære priser for en forfatter ?

Det er alltid hyggelig å bli satt pris på. Det er en bekreftelse på at det du som forfatter skaper har en egenverdi. Bokhandlerprisen er nok en av de gjeveste utmerkelsene en forfatter kan få. Det er den litteraturprisen som er dypest forankret blant dem som virkelig kan bøker. 


4. I både norsk og utenlandsk krim er etterforskeren en ensom ulv, som er både anti-autoritær og alkoholisert, og til slutt løser han saken nærmest på egenhånd. Hvor sannsynlig er det å finne slike outsidere i politiet ?

Svært lite sannsynlig. Da jeg for snart ti år siden skulle skape en ny, norsk krimhelt var jeg veldig bevisst på hvordan han skulle være. Jeg var lei av å lese om etterforskere som gikk rundt alene og løste drapssaker i fylla eller dyp bakrus, og som våknet om morgenen med tre dager gammelt skjegg og whiskyflaska stående klar på nattbordet. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen som jeg kjenner fra min arbeidsdag. Det ble William Wisting.


5. Fortell litt om din egen boksamling.

Jeg har flere samlinger. En av dem befinner seg i pappesker på garasjeloftet og består av Gamle Gode Guttebøker som Hardyguttene, serien med De Fem, Bobseybarna og Frøken Detektiv. Spennende bøker som har vært med på å forme meg som menneske og forfatter. Ellers består boksamlingen mine mye av krimbøker. Alt fra gamle kriminalgrøssere av Stein Riverton og Andre Bjerke, og du vil finne spor av deres forfatterskap i mine fortellinger. De dødes tjern er for eksempel en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Med en snedig oppbygd historie, mesterlige naturskildringer og helt spesielle rammer rundt handlingen, sniker historien seg inn under huden. Noe av det samme finner du i Jernvognen som ble utgitt første gang i 1909 og er omtalt som en av verdens ypperste kriminalgrøssere. Likeledes den stemningsmettede Døde menn går i land. En uslåelige blanding av psykologisk drama og besnærende tankelek. Ellers så finnes selvsagt Sjöwall & Wahlöö sin tibindsserie "Roman om en forbrytelse". Med bøkene om politimannen Martin Beck skapte de en egen sjanger. Alle som kommer etter dem står i stor gjeld. De la listen vi strever etter å nå, og deres ti klassiske romaner hører hjemme blant verdens beste politiromaner. Ellers ser jeg at det er mye svenskt i hyllene mine. Hanning Mankell er selvsagt også der. Jeg ville nok ikke vært den forfatter jeg er uten Henning Mankell, trolig ikke den samme politimannen heller. Mitt første møte med Mankell var Dden første romanen om Kurt wallander. Morder uten ansikt, som kom på norsk i 1993. Jeg leste den under studietiden på Politihøgskolen og tenkte: En slik politimann vil jeg bli. En rettsindig og god etterforsker som ledet arbeidet med store saker. Slik sett har Mankell/Wallander staket ut min karrierevei mot den rollen jeg i dag har som etterforskningsleder ved politiet i Vestfold.


6. Er det en roman eller et forfatterskap du ønsker å trekke frem fra glemselen ?

Ikke som jeg kan komme på …


7. Hvordan takler du alt styret rundt lanseringen av en ny bok ?

Jeg er nokså strukturert i alt jeg foretar meg, fra det å etterforske kriminalsaker, til å skrive bøker, og det å planlegge lansering. Ved å legge en plan og ta et skritt mot målet om gangen blir det sjeldent mye styr.


8. I det «virkelige liv» er ikke et drap så ofte planlagt eller overlagt, men det skjuler seg snarere rusmisbruk, affekt og familietragedier bak forbrytelsen. Hvorfor er det så stor forskjell på fiksjon og virkelighet ?

Du har rett i at de fleste drap i Norge begås i affekt og blir resultatet av et øyeblikks innskytelse. Gjerningsmannen står som oftes i relasjon til offeret og saken er som regel å anse som oppklart i løpet av den første timen. Slikt blir det dårlig spenningslitteratur av. Likevel er det min erfaring at virkeligheten ofte overgår fiksjonen. I jobben som politimann har jeg møtt menneskeskjebner enhver forfatter ville hatt vansker med å beskrive i noen roman. Noen ganger opplever jeg også at virkeligheten innhenter meg. I boken Den eneste ene (2007) finner slukningsmannskapene et forkullet lik midt inne i en branntomt. Året etter ble jeg tilkalt til et åsted hvor brannvesenet hadde gjort nærmest identisk likfunn. Felicia Forsvant (2005) begynner med at veiarbeidere graver fram et garderobeskap som inneholder et skjelett som har ligget under veien siden veien ble bygget. I våres ble det gjort et tilsvarende funn under veiarbeid, en snau kilometer fra der jeg la handlingen min syv år tidligere …

9. Blir man følelsesmessig avstumpet av all elendigheten man ser som etterforskningsleder i politiet ?

Det gjør noe med deg. Du venner deg til å distansere deg fra synsinntrykkene, men blir likevel aldri helt uberørt.


10. Har du spesielle arbeidsrutiner som forfatter ?

Ingen dag er lik den forrige, og jeg har ikke lagt meg til noen faste rutiner – verken hva gjelder tid eller sted for hvor jeg kan fortsette spinne vindere på veven av tråder, ledetråder og villspor som en kriminalroman er.

11. Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur ?

Å lese er å utvide egen horisont og få en bedre forståelse av verden rundt oss. Man utdyper og ekspandere den egne interessesfæren. Bøker gjør oss både rikere og klokere.




---







6 kommentarer:

  1. Takk for en godt intervju, Geir - gir meg en bedre kjennskap til bakgrunnen til denne krimforfatteren jeg leser med stor glede! Som ihuga krimbok-leser, så er det å få en norsk forfatter blant alle de gode svenske, SÅ bra, og ikke minst spennende! Lyst til å tilføye at det å få Bokhandlerprisen, er en av de beste priser en forfatter kan å få, DE vet hva de liker og vil berømme! Gleder meg til å lese den siste boken!

    SvarSlett
  2. Takk, "Mor Aase" ! Jeg synes at dette intervjuet ble riktig bra, - pga. svarene, selvsagt. Tilogmed undertegnede lærte litt !

    SvarSlett
  3. Gode svar, ja, og gode spørsmål fordi de åpner for det.
    Synes altfor mange forfatterintervjuer jeg leser preges av at intervjueren vil vise seg fram ved å stille smarte spørsmål, slik at ordene nærmest legges i munnen på den som skal svare.
    Interessant lesning selv for meg som ikke er noen ivrig leser av krim.

    SvarSlett
  4. Takk, Elisabeth ! (Prøver bevisst å vise nye sider av "objektet", særlig hvis det er folk som er intervjuet ofte. Men gøy å utveksle meninger om bøker, uansett! Enten det er kjendiser eller vanlige bloggere som svarer.)

    SvarSlett
  5. Tre mil lenger sør13. november 2012 kl. 13:17

    Et glimrende prosjekt å intervjue bokfolk! Jeg kunne ønske meg at du prøvde å intervjue Jørgen Gunnerud tilsvarende som med Jørn Lier Horst. Gunnerud er også krimforfatter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Greit. Skal prøve det! Men da må vi vente litt. Jeg innrømmer at jeg ikke har lest noe av Gunnerud ennå, - og en bør jo ha gjort hjemmeleksene før man intervjuer noen, ikke sant ? Men rådet er notert. Og vi kommer sikkert tilbake til ham !

      Slett

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !