Nyttårsløfter i novembernatten (tenker høyt om ingenting)

Advarsel: Dette litt uvante innlegget er inspirert av Bringsværd, Frobenius, Ambjørnsen, Dean Martin,  Sammy Davies og Tom Lotherington, naboer og bekjente, dårlige håndtverkere, Cato Negro,  NRK Gull, og ikke minst Nansen & OL på Lillehammer. Med andre ord - harmløs anarkisme.

Her sitter jeg, akkurat nå er Dylan innom og klager på ett eller annet om easy chair, en kartong med middels god rødvin er også mitt selskap; jeg har intervjuet Frobenius på blogg, jeg har hilst på min eldgamle, men la det være sagt i tilfelle hun leser min blogg: elskelige kjære mor; jeg var innom biblioteket og takket gud og bibliotekaren at de ikke ga meg noen av de reserveringer jeg til enhver tid har der;  jeg har har hilst på venner og uvenner som ligger under torva - rett og slett fordi småbyen er nesten for liten til at jeg kan gå utenom gravlunden. (Eller fordi jeg ønsket å rake litt der. Det er liksom tiden for det.) Og noen hilser meg faktisk tilbake. Ikke fordi jeg er så gal at jeg hører stemmene deres, men fordi jeg har gode minner om dem. Og da husker jeg best hva vi lo av. Nei, kanskje ikke av. Eller hvorfor. Men at vi lo hjertelig sammen. Samma f... hva det var. Det var gøy, husker jeg.      
De er borte.
Ler jeg høyt sammen med dem i rødvinsgenialt klarsyn i natten, blir jeg vel lagt inn, tenker jeg.
Men nå er det bare Dylan og meg. Eller døde han åsså ! Bare CDen foreløbig. Får skifte til noe annet, mens jeg funderer på noe som kan underbygge overskriften her! Glenn Gould eller Rat Pack, - her er gutten som følger tidens smak. P4. Kan ikke fordra det ellers. Men rødvin gjør meg folkelig.Er greiere å ha med å gjøre med 1 i promille. Dvs. god  promille. Her er det nyanser så intrikate at selv Lægevidenskaben gir tabt, sa han du vet. Ellers vil jeg ikke være - men er så sær jeg bare vil !
Skifter til vakre Radka Toneff, og roer meg ned litt. Ser henne for meg. Og er takknemlig for at jeg fikk oppleve henne i levende live. Dengang da, trodde jeg at hun skulle leve evig, at vi alle skulle leve evig, for den del. Det var bare en merkelig avdempet sorg i luften som blues, jazz og samstemte mennesker kan føle når de er der, og musikken, de små nikkene til hverandre, de forsiktige og sjenerte smilene... Bra musikk tar rotta på det meste.
Det var før Internett, men det var samtidig med disco-tida ! Og det var uheldig for noen, heldig for andre. Noen av oss var igrunn ikke gamle nok til å være noe sted, men vi var ofte begge steder på samme kveld.
Duverden for energi! Tenker jeg tilbake, og skal beskrive det, så blir det tåpelig.
Jobber jeg en hel dag med mine minner, observasjoner, og får til ett avsnitt, så kan vi kanskje kommunisere.
Og dette "kanskje" har jeg gitt utsettelse siden tenårene. Jeg er min beste og verste kritiker. Som bokblogger vet jeg at jeg er over middels.
Som forfatter?
Ærlig talt; det er så mange av "oss".
Jeg har igrunn nesten gjennomskuet meg selv - det er ikke en drøm om å bli forfatter; det er kanskje en livsløgn,  det er ikke status jeg er ute etter. Men det er noe rart. Jeg har lest mye i mitt liv. Og forfattere, oversettere og musikere og malere osv. Kort sagt: På sitt beste, hva vi kaller kunstnere, - det er de folka jeg har følt mest slektskap med.
Mine kollegaer. Min yrkesgruppe. Men bare som utøvere. Og det er jo litt rart.
Jeg liker ikke miljøet.
Jeg likte "kretsen rundt", da jeg var yngre. Var fascinert. Og lærte ting. Men sant og si: det gikk mest i damer, pengetrøbbel. fyll, nachspiel som ikke kan gjengis av noen, flere damer, mere fyll og juling så det holdt!, osv.
Gudskjelov for meg så kan ikke kunstnere slåss! Eller så ville de ikke vise det overfor en pingle som meg.
Hva snakket vi om ?

Jo, nyttårsløfter i november.

De blir å blogge mindre. Skrive et par essays iløpet av året. Om ting som er uviktige for 'markedet'. Være med på for eksempel en konkurranse utlyst av Bokvennen, av forlag,... av hvemsomhelst. Skriving er ikke et VM på på 100-metern. Kanskje det heller ikke er et maraton. Jeg vet bare at det noe jeg gjør - for det meste ulønnet - fordi det er meg.!
Formidlingsbehov? Javel.
Men jeg tror det så mye mer. Ånd, kunst, tull, sjel, farver og lukt, gjenkjennelse,minner, erfaring, drømmer, mareritt, løgn, sannhet, hat og kjærlighet; samme energi, synd og tilgivelse, mot og feighet; - alt dette som beriker og også kan gi hverdager meining. (Jeg bruker nynorsk bare for å understreke i denne uhøytidelige preken. F. eks. hvis jeg bruker kjærleik, så mener jeg alvor.)

Å skrive - tror jeg - er noe rart, som man ikke kan sette ord på. Og da trenger jeg vel ikke sette inn ordet 'paradoks' her? Hvis du har lest så langt, er vi på bølgelengde.
Nyttårsløfter? Så tidlig ?

Hvis jeg lever i 2012... det er kanskje en forutsetning for å holde noen løfter - så skal jeg skrive mer for penger!
Eller ta meg en lørdagsjobb i kassa på Rema.
Får regne litt på det...