Et dikt av Tomas Tranströmer

GOGOL


Jakka loslitt som en ulveflokk.
Ansiktet som en marmorflis.
Sitter i ringen av sine brev i lunden som suser
av hån og forbitrelse,
ja hjertet blåser som et stykke papir gjennom de ugjestmilde
passasjene.

Nå smyger solnedgangen som en rev over dette land,
antenner gresset på et blunk.
Himmelrommet er fullt av horn og klover og derunder
glir kalesjevognen som en skygge mellom min fars
opplyste gårder.

Petersburg på samme breddegrad som tilintetgjørelsen
(så du den vakre i det skjeve tårnet)
og rundt nedisede kvartaler svever som en manet
fremdeles stakkaren i sin kappe.

Og her, svøpt i faster, er han som før hadde latterens skarer om seg
men de for lengst dratt til trakter høyt over tregrensen.

Menneskers vaklende bord.
Se der ute, hvordan mørket brenner en Melkevei av sjeler fast.
Så stig da opp i din ildvogn og forlat landet!






(Fra Samlede dikt; gjendiktet av Jan Erik Vold)
PS. Hvorfor oversetter vi svenske dikt ?