Johan Borgens nekrolog

Den 16. oktober 1979 døde Johan Borgen. Han ble 77 år. Diagnosen var benmargskreft. 
Dette er hans egen nekrolog - skrevet av ham selv - slik han ønsket den trykket i Dagbladet: 
(Jeg synes spesielt det han skriver om litteraturkritikk er interessant, siden Borgen var en mine store forbilder innen norsk bokanmelderi.)

"Med Johan Borgen er en hyggelig fyr gått bort. Han mente det godt, selv om han ikke fikk til noenting. I litteraturen blir det ikke noe merkbart tomrom efter ham; han var utbrent for lenge siden. Han var mer formuleringsmaniker enn dikter.  Men han hadde nesten ingen glede av å gjennomskue at de andre heller ikke var noe å skryte av. Dette skal ikke misforståes derhen at man - eller han - mente at akkurat vår generasjon ikke holdt mål og at de var så mye bedre før. Hans sikre tro var at det ikke var sånn stas med denne finnpåkunsten. Folk som arbeidet med noe ordentlig var mer verd, mente han. Men verre enn dem som "fant på" var, efter Borgens mening, disse som ikke kunne det engang, kort sagt kritikerne. Borgen var nødt til å drive med såkalt kritikk, også, men han hatet det. Han frarådet alle unge mennesker med skrivekløe å gjøre seg så avhengig av faget  at de blir nødt til å drive med anmelderi. Det er et ekkelt yrke, og det gagner ikke kunsten. Borgen skrev mye i Dagbladet, men likte det ikke. Det var bare for pengenes skyld. I anledningen var han også nødt til å utstyre seg med en del meninger, som skrivende folk er. Det eneste som var ekte med disse meninger, var den ting at han hatet våpen, eller rettere sagt menneskers svermeri for våpen. Han foretrakk en tyv, rovmorder eller voldtektsforbryter for den kjekke mannen som forsvarte sine døtre med pistol i hånd. Løgnen om selvforsvaret anså Borgen for den lumpneste av alle løgner. Ellers likte han løgnen godt, særlig den oppfinnsomme og hyggelige løgn. Det beste ved Borgen var at han var så familiekjær; han var glad i sine nærmeste på en ikke-forpliktende måte, som gjorde at de vil savne ham i ukevis. Han hadde få venner, og visste at  de kom til å glemme ham snart, som han ville glemt dem.Varige fiender hadde han ikke utholdenhet til å skaffe seg. Han mening om livet var at det er uvesentlig.
Det eneste han efterlater seg er kjærlighet.
Johan Borgen" 

(Haagen Ringnes: Johan Borgen - har vi ham nå ?, Cappelen, 1993)