Odd Eidems familie-kirke

På slutten av 70-tallet bodde jeg en kort periode i Thor Olsens gate i Oslo sentrum, et stenkast eller to fra Deichmann. Jeg var nabo til en liten kirke som var dels skjult av en forfallen mur og en låst port. For sikkerhets skyld låst med tunge kjettinger. Aldri så jeg folk komme inn eller gå ut derfra. Det ville kanskje ha vært spennende å utforske hva slags menighet som hadde holdt til her. Men jeg var ingen Robert Langdon. Jeg var en umotivert student som tilbrakte dagene i ungdommelig sløvsinn på puben Speakers Corner og enkelte kvelder på Grands toppetasje. Den manglende motivasjonen skyldtes det ubehagelige faktum at jeg skulle avtjene femten måneders verneplikt når høstsemesteret var over.
Mysteriet om kirken fikk jeg først oppklart da jeg leste Odd Eidems erindringsbok Con Amore. Den utkom i 1983. Han skriver:

Bak et stengt gittergjerde ligger min families kirke. Den kalte seg katolsk-apostolisk, men det hadde intet med “katolisisme” å gjøre. - Så ofte det var anledning, skulket jeg unna beskjeder om å gå til kirken, som forresten bød på en vakker gudstjeneste. Man så i min barndom opptil femten - seksten fargerike prester foran alteret. Kirken hadde som eksistensiell forutsetning at ingen ny prest kunne ordineres der, etter at den siste av Jordens tolv apostler var død. I dag består visstnok menigheten bare av få personer og de fleste er meget gamle. Hvem eier kirken? Jeg vet det ikke. Det sies at noen i London forvalter de stigende pengeverdiene, i påvente av Jordens undergang, og den kommer visst når den siste presten går bort, eller kanskje det er det siste menighetsmedlemmet. - Det skulle vært artig å bli kjent med dette unike menneske som hele Jordens eksistens er avhengig av - ifølge en tro som en del mennesker har knelt for gjennom snart 150 år.
Jeg står som voksent menneske og titter gjennom gitteret. Inne i dette gudshuset, styrt av en såkalt engel som i min tid lød navnet Olsen, inne i denne kirken var begge mine bestefedre prester.

Det hører med til historien at den ene av bestefedrene skremte vannet av den unge Eidem - bokstavelig talt - da han under en gudstjeneste tok til å tale i tunger.