FORFATTER UTEN JUBILEUM

Jeg tror det var Janke som etterlyste min artikkel/essay om Hans Jæger. Her er det, - slik det sto på trykk i litteraturtidsskriftet "Biblioteket" nr. 3.

  
    

De aller fleste har vel nå fått med seg at det i år er 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde; han er blitt feiret over det ganske land, og det til tross for at de færreste rent faktisk leser ham. En annen norsk forfatter døde samme år, uten at det er blitt nevnt med et ord.

La oss hente ham frem fra glemselen.

FOR EN FRIERE SEKSUALITET

Det var med innleggene i de såkalte ”prostitusjonsdebattene” i Kristiania Arbeidersamfund at Hans Jæger med ett ble en berømt – eller rettere sagt beryktet – mann i Kristiania. Tidlig i 1882 arrangerte Arbeidersamfundet en rekke debatter med to tema: Hva skulle man gjøre med den politiregulerte prostitusjonen? Og skulle man danne en forening imot usedelighet? Jægers unge kamerat Seckmann Fleischer var tilstede ved det første møtet, og var blitt rasende over det hykleri og den dobbeltmoral han mente preget innleggene. Han turde derimot ikke selv å ta ordet. Derfor fikk han med seg Jæger ved neste møte. Da var talerlisten imidlertid så lang at han måtte vente til en senere anledning.

Sjansen bød seg 5.februar. Salen var stappfull da Jæger inntok talerstolen. Han hevdet bl a at årsakene til prostitusjonen var opplagte: Ekteskapsinstitusjonen, og den skjeve fordelingen av arbeidets verdi. Det første førte til et utilfredsstilt seksuelt behov, det andre førte til at mange kvinner ikke klarte å forsørge seg selv med vanlig arbeid. Slik Jæger så det, var innføringen av sosialismen og den frie kjærlighet de eneste virkemidler for å avskaffe prostitusjon. Men da det ikke syntes å være flertall dette, måtte man spørre seg: ”I hvilken form vil vi ha ondet?”

Opprinnelig hadde ikke Jæger tenkt å holde noe innlegg i ”Samfundet”, men han syntes debatten var kjedelig, så han tok ordet for å få litt liv på møtet. Dessuten var forventningene store ved det fjerde møtet. Flere av hans omgangsvenner – de som tilhørte ”banden”, senere kalt bohemen – var nå tilstede. Og det ble liv. Hans innlegg den 5. mars skulle bli skjebnesvangert!

Journalister som var der, grep begjærlig to av hans uttalelser. ”Trodde man virkelig at man kunne få ungdommen til å avlegge kjønnsdriften inntil man fikk råd til å gifte seg?” og ”Under den frie kjærlighets regime ville man i livets løp kunne komme i et intimt, vakkert og berikende forhold til … tja, det var ikke godt å si hvor mange, men man kunne for eksempel sette 20 kvinner. Under de nåværende forhold blir jeg altså snytt for nitten tyvendedeler av mitt livs innhold.” Neste dag var han en beryktet mann. Det gode borgerskap som flanerte på Karl Johan snudde seg etter ham på gaten og slengte ”nitten tyvendedeler” etter ham. Avisene nektet ham å svare på det som han oppfattet som forvrengte referater. Ingen ga ham muligheten til å hevde at det han hadde sagt var alminnelige moderne idéer og ikke ”svineri”. De få minuttene på talerstolen skulle i sannhet bli skjebnevangre for Jæger, og antagligvis angret han senere bittert på sin opptreden. Ikke minst fordi jobben hans sto i fare. Stillingen som stortingsreferent kan synes beskjeden, men den ga ham stor bevegelsesfrihet; sesjonene på Stortinget var korte og feriene lange. Lønnen var akseptabel, ga en viss en status og – ikke minst – han var i begivenhetenes sentrum.

Stillingen var m a o nærmest ideell for en ung litterat. Den gjorde ham i stand til å leve to liv. I byen var han en dyktig og meget respektert stortingsreferent. Og når Stortinget lukket dørene for sommeren, pakket han sin bok-kasse med filosofi og reiste på landet. Og det var alltid de samme filosofene han hadde med seg: Kant, Fichte og Hegel. Han hadde for øvrig debutert som forfatter med en liten avhandling om Kants fornuftskritikk. Men nå hadde han altså vakt skandale, - han ble kalt inn på teppet til Stortingets kontorsjef og måtte på tro og ære love at slikt aldri skulle gjenta seg. Nå var han advart!

FRA KRISTIANIA-BOHEMEN

Greit, han lovet bot og bedring, - men han var dessverre ingen taktiker. Da han innså at han lukket ute av det gode selskap, ville han skrive en roman. Den skulle hete Fra Kristiania-Bohemen. Om ikke avisene ville slippe ham til i spaltene, kunne han gi dem svar på tiltale i romans form. Han hadde lite til overs for for både romantikken og realismen. Nei, det måtte bli en naturalistisk roman. Og ifølge Jæger er naturalismen deterministisk diktning. Og som han sier: Determinismen går ut fra at man aldri med noen moralsk rett kan stille et menneske til ansvar for sine handlinger. Skjønnlitteraturen skal ikke være skjønn. Den skal ikke være en flukt og en drøm for borgerskapet, den skal vekke leserne og vise hva mennesket er på godt og vondt. Hans roman skulle innlede en ny litteratur, som skulle ha individets frigjøring som mål.

Allerede den gang kunne venner som hadde lest utdrag av manuskriptet innvende at en smule avstand, selvironi og humor kunne ha gjort seg. Men Jæger holdt på sitt: bare skyggen av et smil ville kullkaste hans intensjoner med boken, hevdet han. To måneder før selve bokutgivelsen av Fra Kristiania-bohemen utga Jæger en separat fortale til romanen. Aldri har man vel sett maken til markedsføring:

”Jeg ved, at denne bog er et monstrum af en bog – litterært som socialt. Men dessværre, den måtte bli det i begge henseender. Litterært, fordi jeg, uden oprindeligt litterært talent, i trediveaars alderen saa mig nødsaget til selv å overta løsningen af en opgave, som jeg i en aarrække havde gaat og ventet paa skulde løses av en anden – den opgave nemlig at indlede en moderne norsk romanlitteratur.”

Det er ikke mye å utsette på mannens ambisjonsnivå, men ifølge ham selv så skorter det altså på talentet. Fortalen inneholder også en appell til ungdommen om å reise seg, alle som én: ”til en planmessig, sejg og udholdende kamp for at undergrave de tre gigantiske granitkolosser, som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al aandsfattigdommen oppe - : kristendommen, moralen og det gamle retsbegreb.” Dermed var myndigheter og og påtalemakt advart, og forberedt. Det er rimelig å anta at en beslagleggelse av boken allerede før noen har lest den.

Fra Kristiania-Bohemen handler om seksualitet, prostitusjon, om ungdom som har kommet til byen for å studere, men heller tilbringer dagene med å drikke og filosofere på kaféer eller på hverandres hybler. Barn av det gode borgerskap som ikke finner seg til rette under de rådende samfunnsforhold. De er Norges første ungdomsopprørere. Hans Jæger skal kalle dem ”fremtidens fortidlig fødte børn.”

Bokens hovedpersoner er Jægers alter ego Hermann Eek og hans unge venn Jarmann. Jarmann er en ganske karakterløs ung mann; hyppig gjest i horestrøket i Vika, og stadig plaget av skyldfølelse for sine sterke drifter. Opprinnelig en rikmannssønn fra Voss, som har kommet til byen for å studere. Det oppstår et elev-/lærerforhold mellom Jarmann og Hermann Eek. Bokens forteller drømmer om å stifte en pikeskole, der han skal oppdra vakre unghjenter i femtensårsalderen til et liv i ”frihedens tjeneste”. Han ville frelse dem fra en dyster skjebne med ektemenn og barn.

Kadett Jarmann er basert på en virkelig person. Han het Johan Seckmann Fleischer og skjøt seg ute på Tjuvholmen bare 23 år gammel. Selvmordet spiller en sentral rolle i handlingen. Det taler ikke til Jægers fordel at han vissste om Fleischers selvmordsplaner. Som en eldre og mer erfaren venn kunne han fått gutten inn på andre tanker, men han gjorde ingenting for å forhindre det. Ikke uventet vakte det forargelse at Hans Jæger stilte i Fleischer begravelse med stenografiblokk! Han ville ha prestens tale med seg, ord for ord. Det vi kan anta, er at romanen opprinnelig skulle omhandle Jægers eget liv, men Jarmann/Fleischers skjebne førte boken i en annen retning. Så gikk det som gikk: Boken ble beslaglagt etter å ha vært i bokhandlene én time. Jæger selv ble idømt en betydelig pengebot og 60 dagers fengsel. Han ble også fratatt sitt levebrød som stortingsreferent. Han var blitt advart! Senere ble straffen omgjort til arrest; en mildere form for forvaring.

Datidens karikaturtegnere moret seg med å skildre Jægers soningsforhold. Han fikk nemlig anledning til å innrede cellen sin med en gyngestol, skrivebord, veggur, gulvteppe og gardiner. På veggene var det hengt opp ikke mindre enn seks bilder utført av Jægers venner, blant annet akten Svart-Anna av Hans Heyerdahl og et ”smilende pjolterportrett” av Jæger selv.

Tre hundre eksemplarer av Fra Kristiania-Bohemen ble reddet unna beslagleggelsen og fraktet over til Sverige. Her ble de forsøkt solgt under tittelen Julefortellinger av HJ. For dette muntre påfunn ble Jæger dømt til 150 dagers arrest og en bot på 1600 kroner. Men da var han allerede rømt til Paris.

FENGSEL OG FORTVILELSE.

Året etter vendte han hjem igjen, og gjorde en avtale med myndighetene om soning av straffen. De spesielt interesserte kan lese om disse begivenhetene i trilogien Syk kjærlihet, Bekjendelser og Fængsel og fortvilelse. Det er blitt hevdet at disse bøkene er skrevet av en forrykt person og kun kan leses som en sykejournal. Henrik Ibsen skal ha vært enda hardere i sin dom: ”Dette er en bok skrevet av et svin, om svin, for svin!”

Trilogien er bekjennelseslitteratur som omhandler trekantforholdet Jæger, Oda og Christian Krohg, som er blitt til henholdsvis Eek, Vera og Bjørk i bøkene. Bøkene er skrevet på et ’fonetisk inspirert norsk’, og radbrekkingen av det norske skriftspråket vil få mange til å kvie seg for å lese dem. Her et eksempel på hvordan det ser ut: ”Kjære, kom! Ta ham gjerne me, ja ta ham netop me – jei som før syntes jei maatte ha dei helt for aa kunne leve, føler det nu som jei maatte kunne leve af dit ansikt din stemme dine hender – er han da saa jaloux at han ikke kan unne mei det?” Det er til Vera (Oda) han skriver dette. Han er ’syk’ av forelskelse.

Her blir den frie kjærlighet satt på prøve, og spiller i praksis fallitt. Forholdet tærer på alle tre. Så ødeleggende virker det på Jæger at han ikke ser annen utvei enn selvmord. De blir enige om at han skal ta en overdose morfin, og så skal Oda for sikkerhets skyld skyte ham mens han ligger med hodet i fanget hennes. Hun avgir faktisk et løfte om å yte aktiv dødshjelp. Den bestemte sommerkvelden det skal skje, blir planene forpurret og utsatt på ubestemt tid – på grunn av regnvær! Vi kan le av det komiske i situasjonen i dag, men for de impliserte var det blodig alvor den gang.

Jæger skrev bøkene ferdig i Paris i 1892. Men det skulle bli et svare strev å få dem trykket. Det skulle gå ytterligere ti år før siste bind kom i bokform. Gudene vet hvordan han fikk det til økonomisk. Han arvet noe etter en tante, og det skal også ha vært anonyme givere involvert, men det monnet lite. Forlagene i Skandinavia ville ikke ta i dette ’skandaleproduktet’ med ildtang.

For om han hadde vært hensynsløst ærlig i Fra Kristiania-Bohemen, så løp han nå linen helt ut i trilogien. Nå går han over grensen fra det personlige til det private. Han bekjenner blant annet et ønske om å drikke Odas urin og spise hennes avføring. Han er ikke så gal at han i virkeligheten gjør det det, men gal nok til å skrive det. I 1890-årene! Her utleverer han ikke bare seg selv, men tar Oda og Christian Krohg med seg i dragsuget. Og han synes ikke å ha særlig betenkeligheter med å offentliggjøre Odas brev til ham. Jæger forsvarer seg med at litteraturen krever sine ofre: ”Jeg vilde altså føle meg som en forræder mod litteraturen om jeg af hensyn til andre menneskers bekvemmelighet oppgav den rett jeg har til at offentliggjøre mig selv.” Det er en uttalelse som gir gjenlyd helt frem til våre dagers debatt om Karl Ove Knausgårds Min kamp. Hvorfor har ingen anmeldere påpekt den linjen som går fra Jæger til Knausgård?

REAKSJONER

Mange av datidens store navn har uttalt seg om Jæger og hans ”hensynløst ærlige” romaner. Vi vet at han en periode øvet sterk innflytelse på en hel generasjon av norske intellektuelle, og da snakker vi om sterke personligheter som Christian Krohg, Edvard Munch, Gunnar Heiberg, N iels Collett Vogt, Jonas Lie og Arne Garborg med flere. De er alle imponert over mannens sannhetskjærlighet. Garborg sa en gang at Jæger alltid ble like forundret når han møtte folk som løy.

Jæger må forresten ha gjort et varig inntrykk på Munch. Han malte sitt ’pjoltermaleri’ av ham i 1889 der han sitter med hatt og frakk i en sofa og med et glass (absinth?) foran seg på bordet. Han virker resignert og hånden henger slapt ned over armlenet. En slagen mann. Og i 1944, på sin siste arbeidsdyktige natt i livet, er det nettopp Jægers ansikt Munch velger å tegne – om igjen. Den mest rabiate karakteristikken er det antroposofen, dikteren og forlagsmannen Alf Larsen som står for: ” Det er givet at en en lav og smussig impuls ikke kan fremtre gjennom en høy og edel personlighet. For så vidt er det ingenting i veien for å sammenligne Hans Jæger med Adolf Hitler. Det er, mutatis mutandis, likeså uforklarlig at den lille idiotisk utseende malerdilettant og dagdriver Schickelgruber med sine groteske og latterlige egenskaper kunne få den betydning han fikk i historien som at den notorisk ringe begavede og uhyre åndsfattige Hans Jæger fikk den betydning han fikk i litteraturhistorien.” Det er ligger et dypt og indelig hat bak slike formuleringer. Alf Larsen hadde kommet ham nær innpå livet i København rundt 1905, da de begge skulle skrive for bladet Korsaren. Den middelaldrende Jæger var da, åpenbart til stor skuffelse for den unge Larsen, allerede en desillusjonert og utbrent mann. Uansett hva man måtte mene om Alf Larsens karakteristikk: Det var ingen som stilte seg likegyldig til Jæger i 1880-årene.

Det som derimot synes åpenbart, er at han var en mann som manglet sosiale antenner. Han forso sjelden konsekvensene av det han skrev og sa. Han var ingen taktiker og han beregnet sitt publikum dårlig. Jeg lar følgende anekdote illustrere nettopp dét: Da Jæger skrev på Anarkiets Bibel bodde han på et pensjonat i Paris. Der var det også innlosjert førti eldre damer. Den yngste rundt de de seksti og den eldste bortimot de hundre. Hans Jæger var elsket av de gamle damene, skriver Nils Collett Vogt. Men en dag ga han seg imidlertid til å forklare alle de de førti damene at det var meningsløst at gammelt folk tok plassen opp for ungdommen. På skafottet med de gamle! Etter hvert som han hadde talt seg varm, ble det tomt rundt ham. Kun den eldste var tilbake. Hun klamret seg til stokken, mens hun gjentok: ”Han er gal! Han er gal!” Hans Jæger merket ingenting.

Anarkiets Bibel ble skrevet i perioden 1903 til 1906. Han fører et meget regelmessig liv i denne tiden. Hvis noe er ’bohemaktig’, må det være døgnrytmen. Han står opp klokken 15 hver dag, spiser middag, og så går han til en bestemt café for å drikke ett glass absinth, deretter en tur i kvartalets gater. På slaget 21 setter han seg til arbeidsbordet og skriver uavbrutt til klokken 8 neste morgen. Slik lever han i tre år til boken er ferdig. ”Bibelen” skiller seg ut fra hans øvrige forfatterskap på flere måter. For første gang får han en bok utgitt på et veletablert forlag, nemlig Gyldendal Nordisk Forlag i København. Dernest er det et verk om økonomisk og sosial teori, - men skrevet i en uvanlig form, ispedd bibelske lignelser der Gud og Satan fører lange dialoger om Mammons vesen. Noen år etter at boken var fullført ble han spurt av en venn: ”Men forstår du noe av dette da, Hans?” Forfatteren ble ikke fornærmet, men svarte: ”Nei, ikke nå, men jeg forsto det da.”

HANS JÆGER OG BOHEMEN

Halvor Fosli og Ketil Bjørnstad har skrevet hver sin store murstein om Jæger og hans samtid, og med vidt forskjellig ståsted. De kan da heller ikke enes om så mye. Fosli går klinisk og akademisk til verks, og finner ganske ganske raskt ut at han egentlig ikke liker mannen, verken som forfatter eller samfunnsreformator. Dét er neppe det beste utgangspunktet for å skrive en biografi. Det er ingen grunn til å rive Jæger ned fra en pidestall han aldri har hatt sin plass på. Bjørnstad, derimot, går til oppgaven med liv og lyst og sterke følelser. Og det er jo naturlig for en skjønnlitterær forfatter. Men man aner at Bjørnstad er litt vel glad i myten Jæger. Når det er er sagt, vil jeg allikevel understreke at begge har gjort en fenomenal jobb, og begge er vel verdt å lese.

Bohemen var først og fremst et mediaskapt fenomen, hevder Halvor Fosli. Det var ikke en organisasjon eller forening, knapt nok en ”bevegelse”. Men som Fredrik Juel Haslund skriver: ”Den besto av løst sammenknyttede kretser av yngre mennesker – til å begynne med bare menn, senere også kvinner – som møttes på hybler og kaféer til diskusjon og vennskaplig samvær.” Det har antagligvis vært en innerkrets på omkring 20-30 personer, og flere ytterkretser. Og det virker jo harmløst nok. Det som gjør bohemstriden så innbitt, er at disse disse ungdommene er toppskiktets egne; bohemen rekrutteres fra samfunnets høyeste sosiale lag. I motsetning til sine foreldre har de den frie kjærligheten på sin agenda. Av det gode borgerskap ble Jæger omtalt både som ’Anti-Krist’ og en farlig ’ungdommens forfører’. Det er liten tvil om at de så ham som en trussel.

Dette er bohemens viktigste bud, slik de ble trykket i bladet Impressionisten i 1889: * Du skal skrive ditt eget liv. * Du skal overskjære dine familierøtter. * Du skal ta livet av deg. I motsetning til hva mange synes å tro; - Hans Jæger har ikke hatt noen befatning med disse budene. Tvert imot trodde han at siste bud var direkte myntet på ham selv. Men han sto inne for 1. bud og var den eneste som skrev sitt liv – 125 år før Knausgård!

De aller fleste som i sin ungdom hadde flørtet med bohemens idéer, tilpasset seg samfunnet. Et eksempel er Haakon Nyhuus, som familien sendte til Amerika da det ble kjent at han vanket i bohemkretser. Han må ha hatt gode hjelpere over there for uten midler skaffet han seg en bibliotekarutdannelse der. Da han vendte hjem, var hans gamle synder glemt. Han ble ansatt ved Deichmanske og avanserte raskt til å bli en sjefbibliotekar som fornyet hele bibliotekvesenet. De tidligere bohem-tilhengerne ble ikke bare gode borgere, men til og med anerkjente kunstnere, stortingspolitikere, professorer og høyesterettsdommere. Samfunnsstøtter. Bare Jæger selv ble stående utenfor det gode selskap; hjemløs og eiendomsløs. Den personifiserte kunstnermyten.

Han klarte aldri å leve av sin penn. Og de siste ti årene av sitt liv var han helt avhengig av et fast månedlig beløp fra broren Nikolai for å overleve. Hans Jæger døde av kreft den 8.februar 1910. Ikke ’bohemdøden’; ensom og alkoholisert på et lurvete kvistværelse. Men det har versert en særdeles seiglivet historie om Jægers død som passer utmerket godt til myten om bohemen: Da han lå på det siste, raste et forvirret kvinnemenneske frem og tilbake i rommet og skrek om 600 kroner som hun visste Jæger hadde liggende i en kommode. Hun truet med å kaste seg ut av vinduet om hun ikke straks fikk pengene. Utenfor på gangen gikk en fyllesjuk og forsoffen kunstmaler som mente å vite at Jæger hadde en halvflaske whisky under sengen. Og da han sovnet inn, så maleren sitt snitt til å snappe whyiskyflasken med seg. En god historie.

Vi vet av familiens korrespondanse at den er for god til å være sann. Hans Jæger døde av kreft 56 år gammel, omgitt av venner og noen familievenner i et lyst værelse i toppetasjen av Tostrupgården, som på den tiden var et av hovedstadens mest moderne bygg. Han hadde tidligere tatt inn på pensjonatet her, og det var her han ville dø. Det var det nærmeste han kom et ”hjem”. Ironisk nok er det i dag Fremskrittspariet og Se & Hør som holder til der i gården. Ved bisettelsen to dager senere stiller den gamle garde opp, pluss en rekke av datidens mest fremtredende intellektuelle. Gerhard Gran – stifteren av tidsskriftet Samtiden – holder minnetalen. Det blir en verdig avskjed.

”Uden oprindeligt literært talent”. Det er påfallende hvordan litteraturhistorikerne har omfavnet denne uttalelsen, og dermed holdt ved like at Jæger var en annenrangs forfatter. Hans Jæger var verken en annenrangs, kjedelig eller mislykket forfatter. Men han var en annerledes forfatter. Ikke minst fordi han han skrev om noe man ikke skulle skrive eller tale høyt om; at vi har et kjønnsliv. Vel, så fikk han ikke sitt jubileum. Det er da heller ikke så nøye, - for er det ikke noe suspekt ved denne skikken med å feire forfatteres dødsår? Vi hedrer våre forfattere langt bedre ved å lese deres bøker. Og Hans Jægers bøker kan leses med stort utbytte også i dag. De er ikke skjønnlitteratur i vanlig forstand, men uvurderlige som dokumenter over en spennende tid og en unik skjebne.