Vi kommer aldri lengre enn til Drøbak...

I memoarboka "Stille i studio! Værsåsnill" (1984) som tar for seg fjernsynets pionértid, forteller Harald Heide-Steen jr om fem tørste, eldre karer på NRKs snekkerverksted:

Sammen var de ute og seilte på fjorden en helg - de skulle møte opp på jobben mandag morgen, friske og oppkvikkede av sol og salt sjøsprut.
Det kom til å bli en "fuktig" tur - for "provianten" var sørget for med god margin.
De var ikke helt klar over hvor de seilte med den gamle båten sin, men hvis man setter kurs rett ut Oslofjorden, vil man jo etter en dag eller to passere Drøbak.
Et stykke sønnenfor denne sommeridyllen kastet de anker og koste seg av alle krefter.
Og omsider falt samtlige i dyp søvn - "provianten" var fortært til siste skvett. Grytidlig mandag morgen våknet de opp, noen med "skjelver'n" andre med "hopper'n"... (en usedvanlig sjenerende tilstand. Av erfaring visste de at vann i alle fall ikke hjalp, hverken på humøret eller ristingen.
Ei heller mot de sterke rocke-orkestrene som befant seg inne i hodene deres.
Det var som nevnt mandag, og om to timer skulle de stille på jobb i Oslo...
Fomlende heiste de seilene - og etter en stund hadde de Drøbak på styrbord side... Formen var ikke blitt bedre, snarere tvert imot. Tanken på en kald en inne på Reenskaug Hotell var overveldende.
De bestemte seg med ett for en kald en. Det fantes jo telefon der inne - og på sjøen kan det jo hende så mye rart; en unnskyldning for fraværet ville nok bli enkel å finne.
"Seilerne" steg i land - og presis klokka elleve åpnet restauranten.
Han som var renest i diksjonen fikk i oppgave å ringe til sjefen
"Hallo", sa han med klar røst, - "du, vi ligger her ute ved Drøbak i vindstilla, vi - og har ingen mulighet for å komme oss innover før i morgen!"
Så lød det forbauset fra den andre enden:
"Men - når fikk dere telefonforbindelse med fastlandet fra den gamle båten deres, da??!"
"Seileren" visste råd, og svarte fort:
"Telefon og telefon... jeg fikk en venn til å ringe, jeg!"