Novellen (et uhøytidelig felles-prosjekt)

(Vår felles-novelle er langt fra avsluttet. Snarere tvertimot! Siste, lange setning lover dramatikk. Og det var på tide at det skjedde noe.)

Det var en mørk og stormfull natt. Gjennom de trusetynne veggene kunne man mer enn ane orkesterets smukke toner: Musikk for fine fruer med revepels, snehvite dollarglis og så meget av dry martini i blodomløpet at man kunne komme i skade for å omtale dem som vandrende destillerier - vovede destillerier vel å merke.
Om noen på innsiden i dette øyeblikk hadde kastet et blikk ut av vinduet, ville de sett en menneskeaktig skygge strekke seg ute blant buskene, men om man først befant seg der på innsiden, var utsiden for lenge siden blitt en av livets uvesentligheter.
Blant dem som befant seg der inne, om enn i bakgrunnen, var Henry V.
Han hostet. Så talte han.
Men det var ingen som hørte hva han sa, for Henry V var ikke akkurat den som hadde lettest for å trekke til seg oppmerksomhet. Vant som han var med å bli oversett, glemte han i det samme hva han skulle si og satte straks kursen mot baren.
Vel framme ved bardisken ble hans forsøk på å kommunisere derimot oppfattet med én gang, ettersom bartendere ofte har en særs godt utviklet evne till å oppfatte både mer og mindre velartikluerte budskap, og han fikk raskt servert sin etterlengtede whisky. Henry sto med drinken i hånden og ryggen mot baren og betraktet sine medgjester. Det var derfor han var her.
Og etter bare en kort stund fikk han øye på det han var kommet hit for. Lenge stod han og betraktet henne. Ti år har gått, tenkte han, ti år og hun er fortsatt like vakker!
Hun satt i den andre enden av lokalet sammen med tre-fire andre gjester. Av de noe overdrevne gestene å dømme var andelen dry martini i hennes blodomløp i nivå med de øvrige fruenes og av festantrekket å dømme hang det med all sikkerhet en revepels i garderoben, spørsmålet var bare om også hun hadde blitt fin frue siden han så henne sist.
Henry drakk ut og bestilte enda en whisky; han måtte ha nervene under kontroll hvis han skulle ta initiativet. Ti minutter senere la han ut på gulvet som et skip på jomfrutur; først forsiktig og prøvende, deretter med stø kurs mot målet i horisonten. Målet lot ikke til å ha sett ham. Men nå var han fremme ved bordet hennes, takket sin skaper for brennevinets dulmende virkning, og søkte øyenkontakt.
Mens vår helt anstrenger seg for å la blikket tale med en helt annen selvsikkerhet enn den han virkelig besitter, retter vi for en stund våre blikk til et sted straks utenfor bygningen hvor de glitrende festlighetene finner sted, til den menneskeaktige skygge som lenge har lengtet ut i det klare lyset og som med forventning ser fram mot at kvelden skal avsløre ham som alt annet enn en uvesentlighet. Skyggen smyger seg bort til et lite vindu og som en mestertyv glir han inn og lander mykt i noe som kan minne om en potetbinge. Skyggen, som selv ikke forstår hva den gjør i denne historien, retter seg lynsnart opp, lytter stille før den med ett trekker ned glidelåsen og kvitter seg med den sorte drakten. Musikken, latteren og stemmene strømmer mot ham (eller er det henne?) i det opplyste rommet. Skyggens blikk farer omkring -søkende, granskende - fra den ene veggen til den andre, og lander til slutt på et maleri, et portrett, som henger alene på en skittengrå murvegg opplyst av en rad spotlights hvor den ene av pærene hadde tatt kvelden. Og akkurat som Henry kom inn i dette rommet ene og alene for en kvinnes skyld, kommer skyggen hit på grunn av dette portrettet. Kvinnen Henry søker blikk-kontakt med, kvinnen som stirrer på portrettet, kvinnen som er portrettert: de har alle tre de samme, dypt blå øynene, nesten svarte, under litt tunge øyelokk.
Eimen av whisky nådde Helenas nese og utløste et ubehag som ble forsterket da hun vendte hodet i retning av lukten og møtte Henry V’s pågående blikk.
Hun åpnet munnen for å stanse hans fra å si noe - men begge munnene ble stående åpne, mens øynene: Helenas blåsvarte, Henrys rødsprengte, ble runde, stive og skrekkslagne da et skingrende skrik fylte luften i festteltet, tett fulgt av en spjærende lyd da teltduken revnet mens en skygge forsvant ut i stormen og etterlot seg en flenge der portrettet hadde hengt; deretter ble det dørgende stille et sekund før Helena reiste seg og kylte martiniglasset midt i Henrys måpende fjes så blod og glass-splinter sprutet:

"dødfødt, du sa det var dødfødt, din jævel"!



(Gi ditt bidrag til novelle-stafetten i form av én setning!)