Koestler & Co.

(Jeg har skrevet dette innlegget om Koestler før.)

Hvor mye grums skal en forfatter ha på sitt rulleblad, før jeg som leser ikke bare setter ned foten, men snur ryggen til ham og hans forfatterskap? Jeg har kommet frem til at jeg er usedvanlig tolerant, sånn sett. Hvis jeg ikke lot det gå det et skarpt skille mellom dikteren og privatmannen, så ville det ha blitt ganske glissent i bokhyllene.
Jeg skriver han i dette innlegget, men mener selvsagt både han og henne.

For hva hvis han er eller var alkoholiker?
Greit for meg, det skulle bare mangle. De aller fleste av "mine" forfattere har vært veldig tørste til tider, så det får jeg akseptere.
Hva med narkoman?
Da blir det litt verre. Men jeg er neppe den rette til å moralisere overfor en William Burroughs eller en Hunter S Thompson.
Hva om han var nazist eller fascist?
Det er absolutt problematisk, for jeg hverken kan eller vil forsvare nazi-sympatisører. Men dermed er det ikke sagt at jeg fjerner Hamsun og Céline fra bokhylla.
Hva om han terroriserer både hustru og barn?
Ja, så får han slutte med det! Med én gang! Men det er for sent å sette en viss mann i Kjørkelvik på plass.
Men ødelegger det ikke noe av leselysten, hvis en dikter du ser opp til viser seg å ha vært en drittsekk?
Jo, dessverre. Hvis det kommer frem noe riktig guffent om en forfatter jeg har beundret, så forstyrrer det lesningen av ham senere. Jeg kunne godt ha vært denslags opplysninger foruten.

---

Av ren slump kom jeg over et nettsted som heter e-notes.com, - det er visst en betalingstjeneste for studenter og lærere.
Der leser jeg flg. sentens om Arthur Koestler: Unfortunately, there are many accounts that he beat and raped several women.
Men herregud, da!
Og dette presenteres under etiketten Facts! Skal jeg tro på det eller ei? Det er ingen kildehenvisning, ingenting som underbygger denne påstanden om at Koestler var en kvinnemishandler og overgriper.
Sant eller ei, jeg vil alltid ha det i bakhodet når jeg heretter leser ham.

Det foresvever meg at jeg har lest noe sånt som "Koestler var den mest usympatiske mann jeg har truffet. Da han begikk selvmord, var det intet tap for menneskeheten. Men at han skulle trekke med seg sin unge hustru i graven, tilgir jeg ham aldri!" Hvem som har sagt det; hvor jeg har lest det, aner jeg ikke.
Hvis du er interessert i Koestlers og deres sørgelige endelikt, så kan du lese DENNE artikkelen som opprinnelig var ment for Vanity Fair. Da forstår du litt mer av hva slags mann dette var. Ikke sympatisk, nei. Men det er nettopp dét! Bøkene hans blir jo ikke dårligere av den grunn. Eller...?