Mens vi venter på Tore Rem

Jeg satt her og angret litt på at jeg sa jeg skulle skrive om Jens Bjørneboe.
For omtrent samtdige som Johan Borgen, Sigurd Hoel, Aksel Sandemose har ihvertfall for meg betydd vel så mye. (Faktisk litt overrasket over at andre norske bokbloggere har lite kunnskap om ham. Trodde jeg skulle henvende meg til svenske og danske lesere.) Og dermed så visste jeg ikke hvordan jeg skulle gripe saken an.
Jeg tok bøkene frem igjen, istedenfor bare å stole på egen hukommelse. Det var ganske deprimerende; gamle Jens er ikke den mest lystige jeg vet om. Mye død, tortur, krig og elendighet. Pluss den alltid tilbakevendede galgen.- Ikke bare som henrettelsesredskap, men som selvmordsinstrument.

Jeg må innrømme at jeg ble påvirket av denne gjenlesning. En skal ha sterk mave av mindre! Og jeg kan være lett påvirkelig, hvis det er velskrevet, - og det ér det. Bjørneboe engasjerer.

Men akkurat nå: Den unge, verdikonservative Jens. Han var kunstmaler og lyriker. I den grad han huskes som det idag, så husker man titler som 10 bud til en ung mann som vil frem her i verden. Kynisk og muligens sann!

Han lærte kanskje sonetter av sin fetter, Andre Bjerke, men hans temaer var ikke av det lettbente slaget:

ISCHARIOT
De gav meg tredve sølvpenger, og jeg
- som ante noe meget mer i dette -,
jeg tok imot og viste dem den rette.
Hva var det blitt til uten meg.

I hagen var det mørkt. Og mellem seg
tok knektene ham bort, forvåkne, trette.
Og han var blek, men skrittene var lette.
Så tok jeg pengene og gikk min vei.

Det var en vår. Og grenen som jeg valgte
var tung og duvende av vintersne.
Så var vi begge frukt - på hvert vårt tre.

Før Passah var det; husene var kalkte.
Før det ble Sabbath måtte det skje:
De andre - flyktet: bare vi to ble.

Etter min mening helt essensielt i JBs forfatterskap: bruken av det bibliske; åndelige og hans kanskje unike måte å lese vår felles kulturhistorie på!