lørdag 8. august 2009

Geelmuydens reisebrev


Jeg er ganske enig med denne Dagbla'-journalisten: Niels Chr. Geelmuyden er langt eldre enn sine 48 år, utvilsomt påvirket som han er av Nils Kjær, Arne Hestenes og Odd Eidem. Men selv er jeg glad for hans epigoneri. På sitt beste kan han virkelig måle seg med de gamle gutta. Han er riktignok ikke alltid på sitt beste med disse reisebrevene. Det er forresten lenge siden reisebrev gikk ut på dato i avisspaltene, (også jeg skrev reisebrev, men det var for en lokalavis og året var 1980) så Geelmuyden er ikke tidsriktig; hverken i spåk, stil eller sjanger. Gudskjelov, sier jeg. Men hva sa Dagbladet?

En flanør fra gamle dager har gjenoppstått med epistler fra inn- og utland. Det som umiddelbart overrasket mest var bokomslaget med portrett av forfatteren: Niels Chr. Geelmuyden, sto det, er født i 1960 og har 22 bokutgivelser på samvittigheten.
HAR VI IKKE i årevis hørt klager fra denne Geelmueyden med sine hollandske aner? At han var refusert i forlagene, nullet av Kulturrådet og i det hele tatt forstøtt fra norsk åndsliv til eksiltilværelse på Tjøme - og dessuten på dødens rand formedelst nyresvikt og generell motgang i livet. Ifølge en egenmelding i Aftenposten for tre år siden, under tittelen «Apartheid på norsk», var han i ferd med å utånde med et nødskrik: «Jeg orker ikke mer», sto det.

Men tro ikke at Geelmuyden forgår så lett, nå er han blant oss, vital og sprudlende, med «Reisebrev» fra Toscana, Berlin, Bretagne, Skagerrak, Skåne og Oslo i to bind på Aschehoug forlag.

MEN DET VAR DETTE med alderen, mannen er jo bare 48 år. Likevel framstår Geelmuyden som gammel, som om Odd Eidem skulle ha gjenoppstått med sine flanerier fra 1950-tallet. Humoren er av typen «Bør det bo mennesker i Norge?» En tanke Sigurd Hoel var inne på allerede i 1946. Likevel, Geelmuyden er stadig oppgitt over Oslo der folk sitter apatiske på trikken, livredde for å snakke med hverandre, i Italia derimot ..

Vi er i oljealderen nå, Geelmuyden! Vet du ikke at folk risikerer livet for å bo i verdens nest beste land? Gammeldags og velkjent er også raljeringen over tyske turister på Tenerife som vralter mellom palmene med svinefett om haken, og ditto fulle skandinaver med vikinghjelmer av plast på hodet. HVA OM Geelmuyden forsøkte å trenge bak grisefettet og all brautingen, for det eksisterer vel et slags menneskeliv der også? Da kunne det bli interessant, som når den franske forfatteren Michel Houellebecq skriver om turismen, og i særdeleshet sexturismen, som løsning på vår tids mest grunnleggende problem, ensomheten. Geelmuyden våger seg ikke dit, bekymret som han er for unevnelige sykdommer forneden. Kanskje gamle tanter på Tjøme en gang snakket slik?

Geelmueydens posisjon er dessverre et sted der borte eller der oppe hvor han kan se nedlatende på andre. Svakest er Geelmuyden når han omsider kommer til et sted der han liker seg, der han ikke kan raljere og harselere. I Normandie forfaller han i fullt alvor til adjektivet bedårende i et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Altfor mange av reisebrevene hans framstår dessuten, med sine velkjente anekdoter, som åndfulle gjenfortellinger av turistbrosjyrene. REISEBREV-FORFATTEREN Geelmuyden er best på hjemmebane. Her får mannen med gullpennen utløp for alle sine tilbøyeligheter. Her kan han slå om seg med morsomheter og kjekkaserier, her kan han vri og vrenge på vedtatte sannheter uten at ordspillene setter seg fast halsen; historien om«Tiggerstaden» var en svir å lese.

(©Dagbladet, Arne Dvergsdal)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !