Litt filmhistorie

Opprinnelig kunne dette ha blitt en kombinert Film- & Bokblogg. Men da ville det ha blitt for mye mimring. Det får holde at min litteratursmak er gammelmodig. Men nå altså litt om film.
I gamle dage gikk jeg veldig mye på kino, både her i småbyen og i hovedstaden. Den tiden er over. Jeg ser fortsatt mye film; nesten én spillefilm hver kveld, men da på DVD. Asosialt, i fred og ro i egen stue.
Jeg vil ta dere med tilbake til Drøbak anno 1973. Småbyen var enda mindre dengang, og kinoen vår var sannelig ikke mye å skryte av. Den var en såkalt "C-kino", noe som merktes både på filmtilbudet, selve kinosalen og på det stakkarslige budsjettet den forsøkte å overleve på. Ikke desto mindre bodde det mange ildsjeler her. Kreative folk som gudskjelov ikke forsto sin egen begrensning. De ville at også Norge skulle ha en internasjonal filmfestival, og den skulle gudbedre avholdes ikke i Oslo, Bergen eller Trondhjem, som ville ha vært et mer naturlig valg, men her i landets nordligste "sørlandsby". Egentlig et tettsted så lite at det hadde mistet sin bystatus.
Det er jo et sånt genialt innfall man iblant kan få på et nachspiel, men som man vanligvis har vett til å forkaste dagen derpå. Disse folka derimot, med kultursjef/kinosjef i spissen, ville gjennomføre dette halsbrekkende prosjektet også da blåmandagen meldte seg.
Det ble filmfestival i badebyen, under det optimistiske mottoet "Også Drøbak Cannes!". Jeg husker det veldig godt, for 9.klassingen fikk med seg alle forestillinger der det var billetter å oppdrive.
Våre hjemlige filmkritikere Arne Hestenes, Pål Bang-Hansen, Per Haddal og Bjørn Granum var plutselig å se gatelangs. Alt som dengang var kjendiser innen TV og film tøt ut både her og der. Jeg aner ikke hvor Liv Ullmann var, men Norges egen Bond-pike; Julie Ege var ihvertfall her. Selveste Francois Truffaut satt på lille Brittania Hotell og avholdt pressekonferanse! I gymsalen på min barneskole dominerte kulissene til Bør Børson jr. Mitt Trangvik var ikke til å kjenne igjen. Gudene må vite hvor skuespillere, pressefolk, distributører ble traktert og innlosjert, men det må ha vært et visst system i galskapen, for det fungerte på et vis.

Filmprisen fikk det lokalt selvironiske navnet Den Gyldne Reke og var mye stiligere å se til enn både Oscar-statuett og Amanda-pris. Det syntes ihvertfall vi lokalpatrioter.
Av alle de filmene jeg så, er det to som fortsatt sitter på netthinnen. Enda det er så lenge siden. Den ene var Scarecrow med Al Pacino og Gene Hackman i glitrende samspill. Den andre var Johnny Got His Gun, en antikrigsfilm i regi av legenden Dalton Trumbo. Begge filmene er i høyeste grad severdige den dag i dag.

Nå er det som kjent Haugesund som står for filmfestivalen. Og vi har fortsatt vår "C-kino".