Ingen røk uten ild

"Der man brenner bøker, brenner man efterhvert også mennesker", skal Heinrich Heine ha sagt.

Det kunne ha gått riktig ille. Jeg visste jeg ville få en pakke med bokstøtter fra Bokklubben i posten en av dagene. De skulle jeg plassere på toppen av bokhyllene. Øverst på den ene ville jeg ha Dostojevski's samlede. På en annen ville jeg ha leksikonet. Så jeg satte bøkene på plass, nærmest på prøve før bokstøttene var i hus. Estetisk innbydende, var det ikke. Men det får gjøre nytta si, til jeg har vært på Ikea, tenkte jeg og gikk på kjøkkenet og til oppvasken som ventet meg.
Da jeg sto der, registrerte jeg såvidt et 'boink' fra stua. Hjernen visste ikke hva et boink var, for det er mange lyder i en ny blokkleilighet. Veldig mange katiff, gooong og schhfff, som ikke umiddelbart gir mening. Så jeg fortsatte med mitt.
Da jeg var vel ferdig gikk jeg inn i stua. Der luktet det brent. Svakt, men likevel. Kanskje noen som griller? Jeg åpnet døra til balkongen. Nei, bare frisk luft der ute. Det luktet brent inne. Men jeg har da ikke noe som kan brenne. Nå ble jeg stående midt i rommet, mens lukten ble sterkere.
Da så jeg det. Ved siden av bokhylla har jeg en såkalt Up/Down-lampe. "Forbrytelse og straff" hadde falt ned fra sin midlertidige posisjon, og lagt seg over halogen-røret i annen avdeling. En slik halogenpære kan bli fryktelig varm og nå kom det røyk fra den.
Straks jeg tok tak i boka, en paperback på cirka 600 sider, flammet den opp idet den fikk luft under vingene. Det tok virkelig fyr. På 1,2,3 fikk jeg slengt romanen i oppvaskkummen. Jeg kunne se at Raskolnikov ikke var til å redde.

Skummelt!
Etterpå tenkte jeg på hva som kunne ha skjedd. La oss si at jeg hadde lagt meg på sofaen med en bok og sovnet? Eller at jeg hadde ruslet en tur som jeg opprinnelig hadde tenkt? Røykvarsleren var ennå ikke installert...

Dostojevski's samlede er ikke lenger komplett. Men jeg er i live.