søndag 12. april 2009

Sentimentalitet


Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett anmeldere som hevder at de ”ble rørt til tårer” ved å lese den og den boka. Skal jeg forstå det bokstavelig?
Selv har jeg humret, ja tilogmed ledd høyt av flere romaner. Men grått! Nei, faktisk ikke.
Derimot blir jeg lett rørt av sentimentale amerikanske filmer. Særlig hvis det dreier seg om unger. Et sentimentalt eksempel: Lille Tim på 10 år er uhelbredelig syk; blir stadig svakere og med siste oppbud av krefter trøster han mor og far før han dør.
Og selv om jeg vet at regissør og skuespillere er meget bevisste på hvilke knapper de skal trykke på, så går jeg i fella hver enda gang. Hvis de attpåtil kjører på med noen strykere i bakgrunnen så blir det jo banalt, men forbaska effektivt. Jeg kremter, svelger, ser bort eller i taket og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Øynene blir blanke.
Men det er altså de gangene det er overbevisende og godt laget. Hvis det blir sukkersøtt, er jeg ikke med på notene.
Men det er da merkelig at en halvgammal mann som jeg (som har sluttet å rødme)skal sitte der foran skjermen og nesten sippe? For det er jo ”bare film”...

11 kommentarer:

  1. I det fjerne året 1974 leste jeg trilogien til Väinö Linna som utspiller seg i tida mellom slutten av 1800-tallet og fram til etter annen verdenskrig, om jeg husker riktig. Jeg hadde en jobb med mye venting, og til tider rant tårene. Så lånte jeg bort bøkene til en person jeg seinere mista kontakten med. Men i går fant jeg akkurat samme utgaven på antikvariat.net, så nå vasker jeg lommetørklær og venter på at de kommer i posten. Men det kan jo hende at sentimentaliteten hører ungdommen til, akkurat som det brennende engasjementet, og at teksten vil påvirke meg annerledes etter 35 år.

    SvarSlett
  2. Vel, det er et sjansespill. Sannelig ikke mye litteratur som tåler et gjensyn etter 35 år.

    SvarSlett
  3. Tja, er en heldig, kan en finne nye dybder. Sandemose har jeg lest opp gjennom åra, og det er stadig noe å finne. Først og fremst Varulven, men det kan jo hende jeg ikke skjønte stort da jeg leste den som ung. En kan jo glede seg over fine setninger sjøl om mye av innholdet går en hus forbi.

    SvarSlett
  4. Jeg sipper heller ikke ofte av bøker, men det har faktisk hendt. Prøv Siri Hustvedts What I Loved...

    SvarSlett
  5. Hulk!! Helt enig - det var den jeg også skulle trekke frem. I tillegg må jeg si at Sabina av Alnæs er noe av det tøffeste jeg har lest. Og jeg gråt som en unge - både fordi det var så trist og fordi jeg ble så forbanna av den skjebne hun og døtrene fikk.

    SvarSlett
  6. Jeg griner av alt jeg; bøker, blader, tv, film, virkeligheten. Det er slitsomt. Jeg skjuler det å godt jeg kan. Men jeg lekker av og til.

    SvarSlett
  7. Humrer litt av "knirk" som griner av alt...

    SvarSlett
  8. Sist jeg gråt av en bok var da jeg lå syk og alene på studenhybel og leste Brødrene Karamasov. Det begynner å bli en stund siden. Men av filmer griner jeg hele tiden.

    SvarSlett
  9. Ja, hva kan dét komme av, lille søster!? Har vi ikke fantasi nok som lesere til å danne oss følelsesmessig sterke nok bilder av en bok til å bli rørt?
    Er vi så primitive at vi må ha det direkte på netthinnen ?

    SvarSlett
  10. Ja, det er litt rart. For ofte glemmer vi disse filmene som rører oss til tårer, mens de gode bøkene sitter i.

    SvarSlett

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !