Da jeg for tiden ikke har lyst til å lese romaner, gikk jeg igår løs på Verdens Litteraturhistorie. Den er i 7 bind og kom ut på GNF en gang på 80-tallet.
Nå er jo ikke dette alminnelig sengelektyre, men ment som et oppslagsverk. Du snakker om namedropping!
Selv Nobelprisvinnere kan risikere å bli avspist med noen skarve linjer. To indre og vekk me'n, som man sa i gamle dage. Altså både urettferdig og overflatisk for de få forfatterne som blir nevnt, og i enda større grad urettferdig for alle de flotte forfatterne som ikke nevnes med ett ord. Det er naturlig at det blir sånn; uansett hvor ambisiøse man er med et slikt verk, så må man begrense seg.
Jeg ble sittende og lese i timevis i bind 6, som tar for seg tiden 1914-1945. Selvsagt ble det skumlesing. Så jeg er ikke så mye klokere idag enn hva jeg var igår. Men jeg kom fram til følgende erkjennelse:
Gudbedre så mye bra/fascinerende/genialt som jeg IKKE har lest!
Det er ingen deprimerende innsikt.
Føler bare en smule avmakt.
Så værsåsnill, ikke snakk til meg om norsk samtidslitteratur!
Ihvertfall ikke idag.
Så hyggelig med flere som föler seg litt samtidslitteraturlei. :-) Jeg har nå lest tre "gamle" dansker med utrolig stort utbytte, og leser nå en nyutkommet, og stiller meg totalt uforstående til at denne totalt uinspirerte greia har fått så god omtale (Knud Romer: Den som blinker er bange for döden).
SvarSlettSå hyggelig med flere som föler seg litt samtidslitteraturlei. :-) Jeg har nå lest tre "gamle" dansker med utrolig stort utbytte, og leser nå en nyutkommet, og stiller meg totalt uforstående til at denne totalt uinspirerte greia har fått så god omtale (Knud Romer: Den som blinker er bange for döden).
SvarSlettGrrr... Jeg er visst ikke kompis med dette tastaturet.
SvarSlettHe, he. Siden det har gått et par dager siden følgende nødrop fra litteraturhistorien:
SvarSlett"Så værsåsnill, ikke snakk til meg om norsk samtidslitteratur!
Ihvertfall ikke idag.", så våger jeg meg til å kommentere.
Selv om jeg også setter pris på litteratur fra alle tider, er jeg stadig nysgjerrig på det som skrives i min egen tid. Det som skrives akkurat her og nå. Samtidig med at det skrives. Det er en egen dimensjon som litteratur fra en annen tid har mistet. Noe annet er jo ikke mulig. Dagens samtidslitteratur er jo bare samtidig akkurat nå.
Samtidig(!) har jo det du er så begeistret for fra mellomkrigstiden også vært samtidslitteratur i sin egen samtid.
Det trenger kanskje ikke være noen motsetning, å like BÅDE eldre litteratur OG samtidslitteratur? Samtidig?! ;-) Kan hende kan vi være litt Ole Brumm'sk og si: "Ja takk, begge deler!"
leselama: Joda, jeg er enig med deg og Ole Brumm.
SvarSlettMen jeg rekker ikke begge deler. Dessuten må jeg innrømme, at det er vanskelig å holde seg ajour med alt som utgis. Skille klinten fra hveten, så si!
Det er sant, sann, cox. Det er ofte for mye "støy" og "hyping" rundt samtidslitteraturen. I ettertiden ser man gjerne klarere hva som har blitt stående som "god litteratur". Men så går man jo glipp av denne samtidige opplevelsen da - om man venter. Om man synes samtidsopplevelser har en egenverdi da. Det var jo det også. Sannelig om man vet - - -
SvarSlett