Om å anmelde bøker

På midten av åttitallet, 1985-87, var jeg bokanmelder i et trendmagasin som heter Tique. Et av de få glansede magasin ifra den tiden som fortsatt lever idag. Til å være et blad som omhandlet noe så overfladisk som moter og trender, så kunne man her oppvise meget gode gjesteskribenter. Ketil Bjørnstad, Arne Hestenes, Per Aamot, Bernhard Rostad, var blant navnene.
Det sies at forfattere har et ensomt yrke. Og det er utvilsomt riktig. Men jeg tror at anmelderen har det i enda større grad. Det er mangelen på feedback som gjør det. Den eneste tilbakemelding du får, er hvis forlagene sakser fra din anmeldelse til bruk i markedsføringen. Da må du selvsagt ha skrevet noe pent om deres forfatter. Jeg kan se at det er enkelte bokanmeldere som bevisst skriver i panegyriske vendinger om kjendis-forfatterne. De reduserer anmelder-virksomheten til enslags sitatvennlig slagordsjournalistikk. Og man mistenker dem for først og fremst å ville posisjonere seg selv.
Det eneste synlige tegn på jeg skrev anmeldelser i to år, er at jeg ønsket Ingvar Ambjørnsen velkommen på "A-laget over nålevende, norske forfattere!" Det skrev jeg i forbindelse med hans Hvite niggere. Og det ble jo sitert på innbretten av hans neste bok.
En gang i tiden ble en bokanmeldelse regnet som noe viktig, og f.eks. et nytt verk av Henrik Ibsen fortjente en anmeldelse over hele førstesiden i hovedstadspressen. I flere år nå har vi vennet oss til tabloidpressens terningkast. Forfallet er ganske imponerende! Gudskjelov har "Klassekampens Bokmagasin" og "Morgenbladet" kommet som en sunn reaksjon.
Jeg har flere tanker omkring anmelderi, men tror jeg skal fordele dem over noen poster...