Den siste sigarett

Det følgende er ikke et politisk ukorrekt innlegg om røykeloven. Men en epistel av Nils Kjær, og skrevet i en tid da tobakk fortsatt ble ansett som et nytelsesmiddel. Vi skal nærmere hundre år tilbake i tid.
Den Abrahamsen, som her blir offer for Kjærs elegante kårdestikk, var en mektig politiker i datidens kongerike; handelsminister 1908-1910, justisminister 1913-1916 og sosialminister i 1916-1919. Fremfor alt ledet han forbudspolitikken og ivret for tiltak mot alkoholproblemet.
For meg representerer Nils Kjær en skrivekunst som ikke finnes lengre i Norge. Muligens har Odd Eidems flanerier og Henrik Groths essays et visst slektskap. Nå er også Groth & Eidem borte. Deres bøker, derimot, lever videre.
Jeg etterlyste kommentarer til denne posten. Men, neida.
Har dere absolutt ingen mening om Nils Kjær og hans epistler ?


DEN SISTE SIGARETT
Av Nils Kjær

Imorges viste det seg, at jeg hadde en eneste sigarett igjen.
Vant til savn, resignasjoner og Abrahamsen, innså jeg ikke i begynnelsen det trøstesløse i min stilling, men tente uvørent sigaretten og trakk dypt ned i lungene dens milde bosniske velrøk uten tanke på den nærmeste fremtids bitterhet. Det er utvilsomt sigarettens misjon i sjelelivet å stagge bekymringene og gjøre nuet innholdsrikt og verdifullt, men den overskrider sitt mandat, når den bak et spindelvevtynt flor av røk tilslører den kjennsgjerning, at den er den siste og eneste, og at livet skal leves videre uten formildende omstendigheter.
Det er dessverre spilt møye å skrive om betydningen av den siste sigarett for et publikum, som har den nærmeste butikk og esker for hånden. Men her på øya finnes ingen nye esker. Emnet er for ubetydelig? Javel. Jeg ville lettere finne gjenklang i mengdens bryst, om jeg ga meg til å lamentere over den siste potet. Det er noe flygtig og lettferdig ved sigaretten til tross for dens misjon i sjelelivet; den veier så lite, den forgår så lett, den henger noen minutter ved våre lepper og fortæres og glemmes og – erstattes… Men så kan den plutselig ikke erstattes, den er den siste av sitt dynasti, røken dør ut med den, og med ett slag får den individuell betydning, den dødsprosess blir en begivenhet verdig å omtales i avisen. Det er noe av den samme patos over den siste sigarett som over den siste Inka eller den siste mohikaner.
Spanierne mistet verdensherredømmet, men de beholdt sigaretten. Det er trolig, de nødig ville unnvære noen av delene, men når galt skulle være, bevarte de den bedre del. Man venner seg til leve uten verdensherredømme, iløpet av noen ganske få generasjoner er man avvennet. Men sigaretten, som holder sorgløsheten vedlike og fremelsker velviljen med alt det skaptes ufullkommenhet og forkrenkelighet, den er umistelig som luften, hvori den forbrenner.
Jeg har hørt eller lest om de gamle karabïer, at deres glemsomhet og lettsinn ikke kjente noen grenser. Når de våknet om morgenen og så solen skinne, skinte den like inn i deres ville og upålitelige hjerter. Da var natten ugjenkallelig strøket ut av deres bevissthet, og det første de foretok seg var å lesse sine senger på ryggen og vimse til torvs med dem, vinke på liebhabere og selge dem for en liten kalebas med pulque. Og dagen gikk hen i sus og dus. Men når det atter ble kveld, så de solen synke, stumme av forundring og skrekk. Og når mørket ség over dem, da kom det en stor jammer over de gamle karabïer, et minne dukket opp i deres flyktige hjerner, og med gråt og veklager rente de rundt og lette efter sine realiserte senger…
Ved den siste sigarett er det dulmende å dvele ved erindringen om et folk, som ga seg nuet i vold og nøt dagen, før solen gikk ned. Å brenne sine skip er blitt det monumentale uttrykk for en energi, som setter alt inn for et høyt mål og avskjærer seg adgangen til et tilbaketog. Å selge sin seng i overstadig henrykkelse over dagslyset er en mindre heroisk sport, men også den er menneskelig og tiltalende.
De sigarettkriser, jeg kan huske fra tidligere dager, har gjerne vært knyttet til akutte pengemangler. I en liten italiensk by besvek jeg i sin tid hyppig kronen ved å kjøpe sigaretter i mørkningen. Da er det nemlig så lett å anbringe falske soldini. Det var dog intet hjerteløst bedrag, for de falske mynter hadde jeg som oftest selv mottatt i kronens tobakkutsalg, og under alle omstendigheter var sigarettene mer forfalskede enn mine kobberdanker, som undertiden var gangbare i et eller annet fjernt og uvedkommende land. Men ingen av mine senere finansoperasjoner har skaffet meg mer tilfredsstillelse enn en sådan liten pakke sortsmuskede ”indigena”, ervervet per nefas… Det er slike elskelige småtrekk, millionærer gjerne i de lange vinteraftener forteller til sine barn, og som senere besmykker deres biografi og forklarer deres hell i livet.
Nå skal det villig innrømmes, at tobakk i enhver form kun er et nytelsesmiddel. Jeg sitter og ser askespissen forlenges på min siste sigarett, og jeg sier til meg selv: denne sigarett er kun et nytelsesmiddel… En av Balzacs ungdomsromaner handler om en ung mann, som fikk til skjenks et mystisk tilberedt skinn av et villesel og med skinnet lykken til å få hvert av sine ønsker oppfylt . Allverdens nytelser sto til hans frie forføyning. Men for hvert oppfylt ønske skrumpet chagrinskinnet sammen, og han visste, at med det samme det var skrumpet inn til intet, var han ferdig. Skinnet var hans vitalitetsmåler. Derfor ble gaven ham en forbannelse. Han forsøkte å leve uten å ønske, men ønskene brøt uforvarende frem av hans hjerte, og skinnet fortrakk seg og ble bestandig mindre.
Jeg ser sigaretten minke som chagrinhuden under mine nennsomme drag, men den anstundende katastrofe lar seg ikke forhindre. Hvilket jo heller ikke betyr stort. Jeg blir bare et nytelsesmiddel fattigere. Men hva er ikke et nytelsesmiddel? Engang i våres sto jeg tilfeldigvis ved aviskiosken på Kongsvinger stasjon sammen med noen bønder, da det bruste ut av Stockholmstoget en overmåte elegant, om ikke nettopp ung og vakker dame. Vi vek til side og lot henne komme først til sine aviser. Men da hun bruste tilbake igjen, vendte bøndene skråen og fulgte henne med øynene, og første bonde sa til annen bonde: Slike kvinnfolk er igrunn itte no annet enn nytelsesmidler. Og bondens chagrinhud fortrakk seg slett ikke ved den leilighet.
Nu er våre makthavere i dag likeså avgjort kaldsindige overfor alkoholiske nytelsesmidler som vedkommende bonde var overfor kvinnelig prakt. Deres gamle garvede hjerter banker ikke for druen, ei heller for destillatene. Chagrin’en er patent. Men det er i virkeligheten ytterst få nytelsesmidler som ikke er uunnværlige, mens det samme langtfra kan sies om næringsmidlene. Brød kan erstattes med poteter, og kjøtt med fisk – det er forsåvidt nesten det samme hva vi fører i oss, bare det er mat i en eller annen form. Men med kaffe, tobakk, vin… forholders seg som med litteratur og kunst. Det er kvaliteten som gjør utslaget, og det ene verk kan ikke erstatte det annet. Om jeg leser en tale av Gunnar Knudsen, beruser den meg ikke, men en side norsk prosa kan hensette min hjerne i en lett og fin og uforglemmelig rus. En potet vil aldri kunne erstatte et glass vin.
Våre makthavere av i dag glemmer, at sinnene og ikke bare kroppene vil ha sitt. Det er dyrenes umisunte eiendommelighet at de ikke trenger stimulanser, slik det er dyrenes eiendommelighet , at de ikke har trang eller evne til å le. Det er heller ikke den ringeste tvil om, at den fullkomne abstinens henger sammen med åndelig nøysomhet og sterlitet. ”Hvad man kaller dygd”, sa Carl Michael Bellman i sine Pensées de Mowitz, ”är ofta ej annat än oförmögenhet. Kyskheten är ej sällan blott en slaphet i nerverna, och nykterhet är nästan alltid brist på penningar eller kredit…” Det var nå i hans tid, men det påfallende at det er vinens yndere, som til alle tider har nytt musenes bevåkenhet og at derimot det ivrigste avhold aldri har tent en strofe ---
Jeg befinner meg på et lite stykke landjord ute i havet, og min siste sigarett er utbrent. Først da den sve på leppene, ga jeg slipp på den. Nå er det bare utsikten over til Norge, jeg har igjen av nytelsesmidler, utsikten til fabellandet, hvor lovene gror og forbudene ranker seg over villniset av forgåelser. Posten kommer hit så sjelden og tilfeldigvis, at jeg kan hengi meg til alskens dristige formodninger om rikets nåværende tilstand. Kanskje språket er atter forandret siden i forrige uke? Kanskje jarlene er utnevnt med slag på skjold? Mon de skal gå med brynje utenpå bonjouren eller innenfor? Kanskje et brev jeg sendte til Kristiania, fortumler seg til Oslo? Mon bergensere skal hete bjørgvinsere, bjørgvinesere, bjørgvinikere eller bjørgvinister? Kanskje det er blitt lov for at min stemme skal tas til inntekt for regjeringen? Mon det er blitt mulkt for å låne sin døende venn en flaske vørterøl?... Her ute vet vi intet om det, som samtidig foregår , og kan intet slutte oss til av kystens konfigurasjon, som er den samme for våre øyne og ingen omskiftelser underlagt. Her ute svinger vi rundt med årstidene, og går verken for sent eller for raskt. Vårt stortingsmann på livstid er Peder Rinde, og hva vi ikke sparer selv, sparer han for oss. Vi pløyer og sår, når tiden er inne, ser været an, ser sjøen an, ser hverandre an. Høster når høsten kommer og samler i lade for dette liv og det neste. Av krig og dyrtid skummer vi fantasipriser, om vi finner det umaken verd å selge. Vi vet at det i Norge nå er tre samfunnsklasser: Millionær, bønder og sultekunstnere, og vi befinner oss vel i midten. Vi unner sakførere næring, for vi skyller ofte vinteren ned med en prosess mot en opplagt nabo, og legpredikantene som ivaretar våre hinsidige interesser unner vi overdådighet siden det hinsidige betyr mere enn her. De har ikke villet slå til i sommer, hva det nå måtte komme av. Jeg skulle tro at den egentlige årsak er de snaue kafferasjoner, for de timelige og de åndelige ting har en forunderlig sammenheng … Men mennesket lever heldigvis ikke bare av kaffe og forkynnelse.
--- Jeg ser på himmelen, jeg ser på sjøen og gleder meg over at hundedagene er inntrådt med sol og hete. Cumulusskyene kupler seg i sør, modne og mektige, men de betyr ikke regn, de er bare til dekorasjon og adspredelse for øyet. Som alt fjernt og nært , som alt stort og smått. Se en korsedderkopp har slått opp veven mellom en hasselgren og de lange stranter i et bringebærkjerr. Den legger stort i vei og har ganske riktig beregnet at i halvskyggen, hvor soldottene uavlatelig gnistrer gjennom løvrislet, vil fluene bli aldeles forrykt i øynene og la det stå til. Jeg tar en kvist og pirker advarende i den, så forføyningen i bringebærriset løsner, og øyeblikkelig kommer eierinnen anstigende ovenfra hasselgrenen, bugnende av fedme og i høyeste grad misfornøyd. Hun daler ned ved hjelp av en usynlig kabel, som hun vinner ut av sin mave… det ser påfallende naturlig ut, aldeles som når en gudinne svever ned fra soffittene på operaen. Det er et kunststykke av rang i betraktning av hennes korpulens og sinnsopprør. Når så alt er i orden, entrer hun gesvindt opp igjen, intrigen strammes i det dimunitive luftdrama og uten den spedeste refleks av gru og medlidenhet bivåner jeg den første flues tragedie…
Det er harmelig og ydmykende, men fordi vi lever i en dyrtid og nettopp befinner oss i den nasjonale underernærings høysesong, er det platt umulig for meg å anskue den omgivende natur med et fritt og opplatt og av egeninteresser fordunklet øye. For Midas ble alt til gull, for meg blir alt til kontrafeier og karikaturer av nytelsesmidler… jeg er dypt og nedslående påvirket av all den husmoderlige angstlyrikk i avisene. Her har jeg også ganske riktig strakt min kropp i et virrvarr av surrogater. Her står i en bråte i sin fiolette blomstring en klynge deilige ranke planter av nattlysfamilien: epilobium angustifolium, hvis blader anbefales som erstatning for te. Den drikkes på Kurilene og Kamsjatka, og vi vandrer benveien tilbake til naturen og naturfolkene, efterhvert som de materielle kulturbetingelser svikter. Og trint omkring meg ser jeg andre urter, av hvis safter man kunne destillere en eller annen minnelse av stimulans. Tørkede marimgjelder kunne man vel bruke til å sette farve på Kurilteen, og av friske kroner av perikum kan man lave en bitter, der skuffende minner om angostura, kun må hovedbestanddelen enten være aquavit eller genever … men se vi renner pannen atter mot Abrahamsen.
Det fortelles så ofte, at folk er lei av politikk her til lands. Men vi har jo ingen annen politikk enn Abrahamsen. Hva tsaren var i sin velmakt i Russland, er Abrahamsen for oss. På Theaterkaféen, hvor jeg stundom har vanket, så jeg ofte ministeriet Knudsen samlet efter statsråd. Ministeriet forlangte ved sådanne anledninger kaffe og smørbrød, bramfritt som en hvilken som helst avblekede kirkesangere ville bedt om kaffe og smørbrød. Det har ofte falt meg inn, at det ville vært festligere å leve i et land, hvor ministeriet kom raskt inn på kaféen og forlangte en halv bayer. Litt appell og fanfareklang i bestillingen og ikke bare denne døderhultske demokratiske tverrhet. Men spør en utledning meg om grunnen til all denne grå dysterhet, kan jeg bare svare: Abrahamsen … Ministrene er Abrhamsens ofre som alle alle vi andre.
Nå ser jeg at min venn Johan Fredrik Vinsnes er ute med med forskjellige betenkninger. Han priser vinen – det gjør han veltalende som den dikter han er, men som apoteker ser han skjevt til brennevinet, fordi hans kunder kommer og forlanger denne vare av ham.
På engelsk taler man om å out-herode Herodes; det betyr nærmest å slå fandens egen rekord i djevelskap. De gamle franske rojalister beskyldtes for å være mer kongeligsinnede enn kongen selv. Det må være slike celebre eksempler, som foresvever min venn Vinsnes. Han legger nemlig an på å være mer Abrahamsensk enn selve Abrahamsen. Han vil ikke engang tolerere alkohol som medisin. La sykdommene grassere, og la de syke rase ; ikke en dram hos Vinsnes. Hvis jeg for min del var både dikter og apoteker og sa: Jeg er meget uvel … og kort sagt: jeg tror en iskald whiskey og selters muligens ville lindre meg. Skulle da mitt apoteker-ego ryste på hodet og nekte mitt dikter-ego denne lille imøtekommenhet? Neppe. Hånden på hjertet. Så grusomt og prinsippforstokket er intet apoteker-ego… Men naturligvis, prinsippene i ære!
--- Jeg ligger i deilig vått gress og stirrer opp i løvet og på den uforskammede kjempekingel, hvis tråder sitrer som fine lynglimt i clairobscuret. Det morer meg å pirke i forbud og i kingelvev, men se om de ikke holder! Det kribler noe på min hånd. Det er en snutebille med et uransakelig gammelklokt ansikt og adstadige benbevegelser. Den oppfatter min arm som en hvit og bekvem chaussée anlagt for snutebiller. Men sigarettsulten slutter ikke å rykke i nervene. Jeg vil gå hjem og enda engang vrenge alle lommer, rote gjennom alle skuffer, se efter i vinduskarmen og for siste gang under ovnen. Jeg er verken verre eller bedre enn de gamle karaïber: min seng for en sigarett!