Litterær quiz

Vi trår til med en quiz igjen, og det på en ganske alminnelig tirsdag. Vårsågod, finn spor i ord.

”De er ulykkelig, min herre”, sa den gamle konen med sped stemme fra sengen. ”Jeg er visst til stor uleilighet for Dem.”
”Nei, nei. På ingen måte, ” sa jeg i den uoppriktiges flate tone.
”Det er vennlig sagt av Dem. Men vi vet begge at jeg ikke kan betale Dem penger for Deres bistand, som De fortjener. Og jeg ser på uttrykket Deres at De heller ikke selv er noen rik mann for øyeblikket, til tross for Deres klesdrakt. Hvor kommer De fra? De er ikke her fra traktene.”
Jeg visste knapt ordet av det før jeg satt vaglet på en av de vinglete krakkene ved sengen og betrodde meg til henne om min far, min mangel på penger, min mottagelse i London, mine håp og min uro for fremtiden. Det var noe ved henne som innbød til slik fortrolighet, nesten som om jeg satt og snakket med min egen gamle mor og ikke med en stakkars døende hedensk englenderinne.
Hele tiden nikket hun tålmodig og svarte meg meg med slik visdom at jeg kjente meg trøstet. Det behaget Gud å sende prøvelser over oss, akkurat som Han hadde gjort det med Job. Vår plikt er å bære dem i stillhet, bruke de evner Han har gitt oss å overvinne dem med, og aldri vike fra vår tro på at Hans plan er god og nødvendig. På den mer praktiske siden rådet hun meg til å oppsøke herr B; han var kjent som en god, kristen herre.
Jeg burde vel blitt støtt over denne blandingen av puritansk gudfryktighet og uforskammet innblanding. Men jeg forsto at hun på sin måte forsøkte å gjøre rett for seg. Hun kunne verken tilby meg penger eller tjenester. Det hun kunne gi meg, var forståelse, og den betalte hun rundhåndet med.
”Jeg kommer snart til å dø snart, ikke sant?” spurte hun da hun hadde hørt på mine beklagelser en lang stund og mine gjenvordigheter var oppslitt som samtaleemne.
Min lærer i Padova hadde alltid advart meg mot slike spørsmål, ikke minst fordi man kunne ta feil.

Forfatter og roman, takk!