Noen tanker om forfatterbiografier (igjen)

I en del av de bokbloggerne jeg har lest de siste månedene, har temaet om verdien av å lese forfatterbiografier dukket opp med ujevne mellomrom.
Jeg er en dem som, helt skamløst, innrømmer at jeg har lest forfatterbiografier i årevis. Ikke så enkelt å si hvorfor. Men ett motiv er opplagt. Har jeg lest en roman som har gjort mektig inntrykk på meg, så blir jeg også nysgjerrig på hvem forfatteren var og hvordan han/hun fungerte i sin samtid. Dermed slår jeg to fluer i et smekk.
I sin tid var det jo spennende å lese om hvordan en Jæger (”og kretsen rundt ham”) ranglet på Gravesen, Grand eller hvor de nå satt eller lå. Hvordan en Hamsun strødde om seg med penger på avsindige fyllekuler. Eller hvordan en Ibsen bokstavelig talt lå dødrukken i bergenske rennestener før han var blitt et ”navn”. – Sånne anekdoter synes jeg ikke er fullt så spennende lengre. Mye er dessuten vandrehistorier, som er blitt tillagt både den ene og den andre.
Det meste er myter, som passer godt inn vårt bilde av hvordan bohemen skulle oppføre seg i de gode gamle dager. Men det er jo ikke disse mytene som gjør at de fremdeles lever i vår bevissthet. Det er bøkene deres. Det at de skrev på en måte som ingen hadde gjort før dem. Og den motstand de møtte fordi de gikk imot strømmen.
På den måten lærer jeg også en god del om hvordan det norske samfunn fungerte for ca 100 år siden.
Selvsagt skal jeg ikke underslå at det finnes et snev av kikkermentalitet her også, men også et ønske om å forstå.
Jeg fatter ikke helt de som leser en roman, klapper den sammen, utbryter: ”Det var sannelig godt skrevet!”, - og ikke har den minste interesse av hvordan forfatteren var ”skrudd sammen”, eller hvordan hans samtid reagerte på boka!
Men jeg leser ikke biografier om nålevende forfattere, fordi de tilhører den ”virkeligheten” som jeg blir tutet ørene fulle av gjennom tabloidaviser og TV hver eneste dag.
Og at folk kjøper biografier om politikere, fatter jeg simpelthen ikke. Men bøker om Jens og Siv, Gro & Kåre, Carl I. og tilogmed Liv Gerd Valla selger som varmt hvetebrød. (Jeg tør simpelthen ikke spekulere i hvorfor!) Disse bare middels interessante aktørene er jo allikevel på skjermen hver eneste dag.
Da synes jeg det er langt mer fascinerende å lese om et menneske som vet at han blir erklært persona non grata fordi han utgir en bok. Og så gjør han det like forbannet!