For meg, er det en god bok når jeg glemmer at det rent faktisk er en bok jeg leser. Det er ikke en fysisk ting med permer og hvite ark med sorte tegn. Det er en atmosfære som fremkaller følelser. Tid og sted oppheves. En verden; et parallellt univers. Som regel glemmer jeg mine egne trivielle tanker og det er bare bra, for de tankene har jeg ganske sikkert tenkt før.
Javisst, det kan være en flukt og et tidsfordriv. Men ingen feig flukt, og snarere tilkobling enn avkobling. Og at vi som lesere er med-diktere, er ingen klisjé. Det eksisterer et aktivt, kreativt samspill mellom forfatter og leser. Når du har en ny bok i hånden, så har forfatteren gjort sitt og tiden er inne for at du skal gjøre ditt. Forfatteren kan ikke påvirke hvordan du som mottaker bruker din fantasi når du leser. Leserens fortolkning er den eneste ”sanne”, også når den står i sterk kontrast til dikterens opprinnelige intensjoner. I langt større grad er vi aktivt med i en prosess når vi leser, enn f eks når vi ser en film. Med filmen får vi en fullt ferdig pakkeløsning. Med boka står vi friere, og samtidig kreves det mer.
Det er et avsnitt av Graham Greene som er hyppig sitert: ”Å skrive er en form for terapi. Iblant undrer jeg meg på hvordan alle de som ikke skriver, komponerer eller maler kan klare å flykte fra galskapen, melankolien og den paniske frykt som ligger innebygd i menneskets situasjon.”
Da svarer jeg: Vi leser, Mr Greene, vi leser bøker, lytter til musikk og ser på kunst!
Og gjør vi ikke dét heller, så er vi jo ikke ordentlige mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !