Bokåret 2009 - en slags vareopptelling

Det er kanskje i tidligste laget, men jeg tar det nå, - en oppsummering av hva jeg har lest i 2009 og hva jeg kan anbefale.
Jeg må først si at dette har ikke vært et så veldig godt bokår for meg. Har i grunn ikke vært noe å rope hurra for, sånn personlig.
Etter å ha fått angina i februar, med innleggelse og utblokkiing av årer, så infarkt i november og ambulanse; da ser man litt annerledes på både sin tilmålte tid og litteraturen! Men glem det! Jeg akter å bli her en stund til!

Riktignok har jeg fulgt med på samtidslitteraturen langt mer enn før, og det er takket være andre bokbloggere, men det er kanskje det første året jeg har opplevd å påbegynne flere bøker enn jeg har fullført.
Det kan skyldes så mangt. En viss litterær matleihet, en rastløshet som er i tiden, og som kanskje endelig har smittet over på meg. Eller at jeg ikke lenger har den samme begeistring for bøkene som før. Er dessverre blitt mer kritisk med årene, og det er som det skal være, men det er allikevel med en viss følelse av tap når jeg konstaterer at den lesegleden jeg ustanselig følte før, det føles som sjeldne lykketreff nå.

Men noen lykketreff har det vært:

Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe: Sin egen herre. Det er en imponerende kraftprestasjon av Tore Rem, dette, og kan knapt gjøres bedre. Jeg synes den negative kritikken har vært smålig, og den såkalte antroposofiske debatten i kjølvannet av biografien har bare bekreftet at Norge er en andedam.
Jeg ser fram til å lese bind 2, som utkommer høsten 2010.

Alain de Botton. Jeg har slitt med Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Lest første bind og litt her og der i de andre bindene. Det var meningen jeg skulle lese litt Proust hver dag i 2009, og det skar seg. Det ble rett og slett kjedelig til tider. Språklig mesterskap er tydeligvis ikke nok, denne leseren trenger også handling. Men det er kanskje ikke min type litteratur, uansett hvor mye dikteren er kanonisert. Jeg vet ikke, - han har sin plass i hylla og skal selvfølgelig få flere sjanser.
Men en som overrasket med Hvordan Proust kan forandre ditt liv, var altså Alain de Botton. Med anekdoter og gjennomtenkte digresjoner er dette en klok bok om både Prousts liv og tid, og vår egen. Popularisering, javisst, - men forbasket dyktig gjort.

Enrique Vila-Matas. Et helt nytt bekjentskap av året, takket være lille Solum Forlag som absolutt fortjener et innlegg etterhvert. Vila-Matas har funnet en nisje om sære, rare skjebner i den litterære verdenshistorien. Med bøkene Bartlebye & Co (forøvrig nevnt som en av 1001 bøker du må lese før du dør) og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen har han gitt meg direkte leselykke.

Tomas Espedal. Stadig mere omtalt samtidsforfatter. En forfatter der det personlige og private har almenn interesse. Å lese ham er som å lese brev fra en gammel venn, syns jeg. Det hele virker så enkelt og lettfattelig, at du bør lese hans tynne bøker to ganger. På rappen. Det er ikke enkelt å skrive en roman. Ikke enkelt å finne sin egen stemme. Men Espedal klarer det på en slik måte at du er med hele veien. Og det virker så enkelt og greit, at jeg tror han har skåret ned en masse! Stryk, kutt og begynn på nytt, - jeg tipper det er Espedals metode. Resultatet blir ihvertfall veldig godt. Jeg anbefaler deg å lese Gå! Og hvis du likte den, så leser du nok også den han er aktuell med; Imot kunsten.(Det er en av bøkene jeg skal lese på nyåret.)

Karl Ove Knausgård. En mann man ikke kommer utenom. Han skriver usedvanlig godt. Men jeg har følelsen av at han har fått for frie tøyler av forlaget. Hvor er forlagsredaktøren? Ja, det lurer jeg på. Er det slik at Oktober Forlag er så glad for å ha ham i stallen at de lar ham gjøre som han vil?! Min-Kamp-prosjektet er ikke unikt som skjønnlitterært prosjekt. Det bare virker sånn. "Skriv ditt liv" er et over 100 år gammelt bud hos Hans Jægers bohem.
Men Knausgård skriver bedre enn Jæger. Han leker med språket, han manipulerer deg som leser på en sånn måte at ihvertfall jeg tenker på Hamsuns "fortellerteknikk". Jeg tror forresten ikke det er snakk om teknikk her. Ikke bare. Men et talent utenom det vanlige; blod, hjerte og hjerne, fortellerglede og levd liv! Føyer du til nakne nerver, så begynner du å nærme deg Knausgårds forfatterskap.
Min helt personlige mening, er at hvis Knausgård ikke var så utålmodig: dvs. skrive Min Kamp i seks deler, men skrevet den i én roman på ca 500 sider, så ville vi ha fått en moderne internasjonal klassiker. Det er lenge siden Norge har hatt en verdig Nobelpriskandidat i litteratur. Skandinavia også. Men Knausgård tror jeg er vår mann, sånn sett. Måtte han skrive og leve lenge!

Selvfølgelig har jeg lest mye annet i 2009. Jeg leser jo hver dag. Men veldig mye har vært tidtrøyte, - som bagateller å regne. Jeg vil ikke regne opp bagatellene, men nøyer meg med de jeg har nevnt.
Men jeg anbefaler dem! Insisterer, faktisk!